Lørdagskveldstur på Rambergåsen med Mareno

Lørdag 11. mai
Lørdagskveld. Uten noe spesiellt "på tapeten".. Ikke noe særlig på TV heller. I halvtida spør gubben om vi skal gå oss en tur på Rambergåsen. Ja, hvorfor ikke?

Jeg lurer etterpå på om det er et aldringstegn.... Ville nok ikke vært for noen år siden at man gikk tur i marka på en lørdagskveld....

Men nå slenger vi på oss litt mer klær og går avgårde. Ikke så lang tur og jeg har jo gått den og blogget den før, så blir ikke så mye verken bilder eller tekst. Bare litt for å hjelpe husken i ettertid.. (enda ett aldringstegn?)

Sørafor er de vel straks i gang med å PLUKKE blåbær. Her er den så vidt kommet i blomst. Og det er nedlundt. På fjellet er nok våren enda seinere..

 Denne "bor" oppi åsen. En fjellvåk.

 Tåka kommer sigende fra Lofoten og inn fjorden hos oss..

Mareno har med skikkelig kamera denne gangen. Har ikke fått bildene hans, så vet ikke om han fikk noen "blinkskudd"! :)

 Prøvde meg på litt panorama.....

 Ei gammel bjørk, full av skjegg. Et tegn på god økologi, har jeg hørt.

 Utsikt litt norover (tror jeg det blir, jmf retningssansen min)

Og her ser vi rett hjem...

 Innzoomet ser det slik ut. Vi bor i det røde huset...

Og det lille røde huset midt i bildet, der bak, bodde vi i fire år, før vi fikk bygd selv. Hadde kun utedo i fjøset (som nå er revet), ikke bad eller toalett. Det er bygd litt ut i inngangspartiet nu, samt fått en liten veranda..

Vårt eget fra litt annen vinkel (har forflyttet meg fra Nordhalvåsen til Sørhalvåsen), lengst bak i bildet.

Mareno og kikkerten

Vel opp på toppen, så drar Mareno fram litt lørdagsdrikke. Har med to ølbokser.

Litt kald vind oppe her, og med kaldt øl i tillegg, så vi blir ikke så veldig lenge..Forutseende med tanke på hjemturen, har tatt med plasthansker som han putter de tomme boksene i, for ikke å få søl i sekken! :)

Ikke bare vi som er ute på lørdagstur. Denne sneglen har også tatt seg en spasertur. Håper han kommer fram dit han skal før det blir søndag :)

Vi er hjemme igjen i ellevetida (litt over). Fikk nå rørt litt på oss iallfall! :)

Veggfjellet og Skredtinden, med Mareno

Søndag 19. mai
Mareno har hatt jobbhelg. Hele lørdag, og søndag fram til utpå ettermiddagen.  Han kom hjem i halv firetida, og da lurte jeg på om det kanskje var for seint til å ta en tur som vi måtte beregne 4-5 timer på.. Men etter å ha spekulert litt, heiv vi oss rundt...

Det var jo så flott vær! Riktignok masse vind fra morgenen av og utover dagen, så det ble igrunn ikke så veldig varmt. Før vi dro...

Men vel parkert på parkeringsplassen ved skitrekket i Øyjordlia der vi skulle gå opp, kjente jeg med en gang jeg kom ut av bilen, at jeg hadde kledd i meste laget på meg. Her var jo vindstille. 18 grader. Sol. Tok av ytterste jakken med en gang, knyttet den rundt livet. Avgang 1635.

Bratt opp Øyjordlia (selv om det ikke ser slik ut), tungt for føttene mine. De liker ikke oppoverbakker. Syre ganske tvert (skylder på Lavkarbo). Men vi tok det "lungt". Ble likevel til at jeg også "kastet" genseren litt oppi bakkene. Knyttet også den rundt livet. Blei varmt for rumpa, men fikk iallfall mer luft på overkroppen, og litt sol på armene! :)

Vi tok altså sikte på Veggfjellet i første omgang. Så kan vi velge å gå videre til neste TellTurmål, Skredtinden, hvis vi kjenner at det kan bli ok...

Regner nok med at jeg vil fortsette helt til Skredtinden, så jeg får begge målene i en tur. Dumt at vi må gå samme ruta tilbake, burde jo tenkt på å plassere ut en bil slik at vi kunne gå ned en annen vei fra Skredtinden. Ned til Høgmyran f.eks (gubben som sier at det går an!).

Men ok, vi går til Veggfjellet først. Her er jeg kommet opp på et stykke litt mer "flat-mark", Her er det helt greit å gå. Minner litt om å gå i fjellet på Gran Canaria. Skrint, bortover, litt grus og steinete. Men der vokser det ikke lyng selvfølgelig, er jo litt av det her..

 Joda, vi er god på små pauser! :)

Ikke så rart når man kan sette seg ned og nyte en utsikt som dette! :)

Liten "bonsai"-vekst! Dette er ei gran. Noe "komprimert" i veksten i disse trange kår... Kunne jo vært noe for Per Arild (dumt man ikke kan linke i bloggen), men gran er nok ikke av favorittene hans til bonsai...

Må studeres nærmere!

Mye fasinerende steiner/steinblokker i fjellene her.. Man kan undre på hvordan landskapet ble som det ble...

Så blir det litt "løyer"!

 Ablegøyer! :)

 En halvtimes tid senere blir det ny stopp for å lage snømann.

Må bare gripe muligheten når det var en passe snøflekk! :)

Du og æ, snømann! :) (Foto: Mareno)

Da var første mål nådd.

Ja, så var vi skrevet i boka (gubben gidder ikke skrive selv, overlater til meg å skrive hans navn). Boka er ny av året, vi står på side to!

Og her ser vi videre til Skredtinden. Den er laaaangt der borte! Skal vi snu og gå tilbake, eller skal vi gå videre? Blir jo langt å gå tilbake helt fra Skredtinden... Det nærmer seg kveld... Men er jo fint vær, sol og varmt (ennå)...

Jeg bestemmer at vi fortsetter. Orker ikke gå samme vei en gang til bare for å få med Skredtinden. Nå kan jeg jo slå to fluer i ett smekk! :) Gubben motsetter seg ikke. Vi går videre!

 Her kan vi i det fjerne ane TellTurskiltet! Ser jo ikke umulig ut :)

Så må gubben gi meg litt "magasug". Jeg kjefter og han synes det er moro! Nytter lite å si at andre som har gjort lignende har "falt i uløkka!" Han, som mange andre, synes jo det er kjempeartig å skremme meg! :) Ser kanskje ikke sånn ut på bildet, men i mine øyne iallfall (og jeg er ikke overbevist om at jeg tar feil) ser det skummelt ut.. Hva om skavelen raser ut?

 Her blir man små... Vel, skyggene blir små... Men steinblokken er STOR!

Her har vi ei rype, prøver skjule seg, men her er hun "på tape"! :)

 Utsikt "andre veien"! Gubben på tur uten kikkert er vel nokså utenkelig!

 Endelig! Her ser jeg Tellturkassen!

Og det er ikke like mange som har gått helt hit, som de som har gått på Veggfjellet. Iallfall ser det slik ut av boka. Ny og fin bok av året her også, og her får vi skrive oss inn på aller første siden! ::)

Mareno med kikkerten. Marians (datters) beskrivelse av meg og faren, er faren med kikkerten og jeg som tar bilde av han med kikkerten... - Og hun tar bilde av meg som tar bilde av faren med kikkerten.... :) (hun var ikke med i dag da)

Vel oppe på Skredtinden så må vi jo lage snømann før vi går ned igjen. Var en fin snyflekk rett under toppen, så vi går noen (få) meter ned igjen og lager snømann.

Flertall. Snømenn. Ja, det ble to stk denne gangen. Denne har jo fått barn! Generasjoner går sin gang! :)  (Foto: Mareno)

Foto: Mareno

Heimturen. Da tok vi (les: Mareno) en stopp her. Ja, jeg stoppet jo og tok bilder. Men var han som klatret opp og ble fotomotiv.

Gubben var nok litt fornøyd med dette bildet jeg tok, siden han for første gang på "ørten" år oppdaterte coverbildet sitt på Facebook. Ja, mulig det er første gangen han endrer det siden han opprettet profilen sin..

 Så skal han NED igjen...

 Var ikke enkelt å få med seg alt...

Fikk ikke bilde av han "i lufta (som jeg trodde/håpet). Men han kom nå ned i god behold.

Jeg konkluderte etterpå at akkurat det å klatre opp her kunne nok jeg også gjort. Her var jo fast fjell og jeg er jo normalt "god" på klatring. Har ikke høydeskrekk heller, når jeg føler at ting er trygt. At jeg har "fast fjell" å holde i. Har kontroll. VAR god på klatring iallfall. Før i tiden. Litt (!) mer angst nå når alderen gjør seg gjeldende, og særlig når jeg ikke føler jeg har kontroll.. Men hadde jeg blitt utfordret, så hadde jeg nok klatret opp her..... Troor jeg...

På nederste del av tilbaketuren tar jeg på genseren igjen. Det meste her går i skyggen nå når sola har gått lenger ned, og og da kjennes det at det er kveld og ikke like varmt lenger..

Straks nede igjen. Nå er vi ganske slitne altså. Når selv gubben sier at dette nok er på grensen av hva som er passe for en sånn tur for oss... Han kjenner det i knærne. Jeg går sidelengs ned bakken. Bekken er lang. Og jeg har overtatt stokken hans.. Kjenner det i hoftene, knærne og ikke minst i grunnleddene i stortærne. Har nok trått litt feil og fått for mye belastning akkurat der. Bøyd fotbladet for mye. Bein som gnisser mot bein er ikke noe særlig.. Kjenner det faktisk mest i venstrefoten, som er den som vanligvis gir minst problemer..

Men SÅ deilig når vi kommer ned! Temperatur på 14,5 grader når vi kommer i bilen. Halv ti på kvelden. Har gått vel 8 kilometer, brukt nærmere 5 timer inklusiv alle stopp, og hatt en fantastisk dag i et fantastisk vær i fantastiske Bø i Vesterålen! :) Vi bor virkelig i Paradis! :)

Nesten så jeg foreslår at vi kan unne oss en softis, men jeg klarer heldigvis besinne meg. Sukker er sukker. Not for me! :)

Breitinden med Mareno

Må bare aller først ta med bildet som beviser at innsatsen førte meg/oss helt til toppen! (Foto: Mareno med selvutløser)

Hadde ikke mulighet å gå til Breitinden da Monsen gikk turen i fjor sommer. Men bestemte at DIT skal jeg! Til neste år... 

Og NÅ er det neste år... 

Har jo nevnt det for Gubben.. Han har jo også lyst på den turen.. Har heller ikke vært der. Merkelig nok.  Og Yvonne har hatt lyst på turen. Og Sylvi, og så har flere etterhvert "meldt seg på"... Da må det jo bli en realitet..?

Jeg har jo tenkt at denne helga var perfekt til tur dit. DÈT flotte været! Nesten SOMMER i APRIL! :) Men verken Yvonne eller noen av de andre aktuelle "medgåere" har planlagt Breitinden denne helga.. Ikke som jeg har fått med meg iallfall.  Og Gubben har jobbhelg... Og jeg går jo ikke på sånn tur alene. En tur jeg aldri har gått før. Da går jeg meg nok helt sikkert bort! :) 

Da blir det vel å nyte sola på verandaen. Bare så dumt at jeg er sluppet opp for garn... Føler meg alltid så uvirksom hvis jeg BARE nyter sola... Må helst ha noe "i hendene".. 

Men søndags formiddag, klokka var vel ti eller noe sånt, så spør Gubben om vi skal gå til Breitinden? Han har fått en annen til å ta nettvakta hans noen timer, og han har da fri noen timer... Nok til at vi kan gå til Breitinden..

Ok, kort betenkningstid, men jeg kan jo ikke si nei. Da er det bare å "pakke sekken" (han som har sekk da, jeg klarer meg godt med rumpetaska så lenge han har sekk!) . Mens han må gjøre ferdig ei sak eller to til nettavisen først.. Tar litt tid.... 

Kl 1100 er vi klar til å kjøre hjemmefra.

Bare rett rundt svingen (i "Tjøinn") står det to elger. Igjen. Men ser ikke noe til hjorten denne gangen. Kan vel ikke ha sånn flaks hver gang! :) Ikke helt riktig fokus nå heller, men ser nå at det er to elger iallfall.

Litt usikker på hvor fra vi skal gå opp til Breitinden!... Guvåg er lengste ruta, men derfra har vi ikke gått noen del av veien fra før av, så vi (jeg) bestemmer til slutt at vi går opp fra Guvåg. 

Står to biler parkert når vi kommer fram etter en halv times kjøring. Akkurat plass til en bil til, -vår!  :) (den tredje står i skjul bak bergnabben). Går fra bilen kl 1130. 

3,7 km til Breitinden... 

Var jo forberedt på at det skulle gå mye oppover første delen. Det stod i omtalen på TellTur-sida. Greit nok, -syre i leggene ganske så tvert, men det er bare å ta tia til hjelp. Stopper jeg opp lenge nok (ikke så lenge egentlig, behøver bare et lite "pusterom") så blir jeg ei "gasselle" igjen. I et par eller noen fler ti-meter.. Kommer litt an på stigninga... Rett fram kan jeg jo gå i timesvis.. (stort sett). 

Gubben lar meg (stort sett) gå først. Styre tempoet. Han skal ha takk for det. Vi har litt sånn "usagt" kommunikasjon... I utgangspunktet er det bare å ta tia til hjelp. Det er vi alltid enige om i utgangspunktet. Og at det er aldri for sent å snu.... (men har vel ennå ikke vært der..) 

Selv har han glemt staven sin, så han finner seg en "kvist" som erstatning. Ikke helt optimalt, men bedre enn ingenting. 

Rogna er kommet ganske langt, utsprunget, konstaterer Mareno. I dag er vel antakelig rogna det vårtegnet som var mest framtredende..

Så lurer jeg jo litt på hva "folk" (les: andre) tenker når jeg poster disse Tellturene mine..? Det samme som jeg selv tidligere har tenkt om de som poster at fjelltopp etter fjelltopp er "besteget"? Samme som at man poster hva man spiser til middag hver dag, nesten..  Hva er vitsen? Vise seg fram? Skryte? Oppmerksomhetssyke?

Er det så viktig å bestige fjelltopper da? Er det ikke like greit å bare gå en tur i marka, bare for å plukke bær, bare for å gå.. se etter fugler, andre dyr, faunaen, slappe av, kjenne på lukter, få ro i hodet.. nyte naturen rett og slett. UTEN å gå på toppene! 

Jo, jeg mener jo det. Å nyte naturen er det viktigste. Det å få ro i sjela. Helsegevinst. 

Tenker at de som ikke liker "Telltur-bildene mine, og bloggen min fra turene, får bare scrolle forbi.. Kan vel være noen som føler seg i samme kategori som meg og som synes det kan være kjekt å få litt "forhånds" før de gir seg ut på en tur de ikke har gått før. Kan jeg bidra for noen, så er det jo topp! :) 

Jeg har jo nå erfart at disse Tellturene faktisk trigger meg litt. Får meg litt mer ut i naturen. Det blir nye mål (poeng). Nye utfordringer. Å jeg kjenner at det gir meg gevinst. Både fysisk og psykisk. Men innser også at uten medisin ville jeg nok ikke hatt sjans på slike turer lenger. Men veldig opptur å oppleve at jeg nå klarer ting jeg for få år siden anså som ei umulighet å kunne oppnå igjen. Endret medisinbruk har gitt meg nye muligheter! Fantastisk! Nesten som et nytt liv. Selv om det fremdeles koster litt. Selv om jeg aldri blir det jeg en gang var.. Bare litt kjipt at jeg har "mistet" flere år... 

 Helt grei sti å gå på. Enkelte små snøflekker her og der...

Her har det vært vånd og kost seg. Ser ut omtrent som på plenen vår... Tror det må være smågnagerår i år..

 Smeltevann her og der også... 

Større og flere snøflekker her oppe på sletta før turen opp mot selve toppen. Breitinden til venstre i bildet.

Mareno peker og viser hvor vi gikk i fjor da vi gikk til Kvanntovannet. 

Vi har altså gått 2,4 km og har 1,3 igjen til toppen. 

Herfra går det meste nokså bratt opp...

Utsikten er det ikke noe å si på.. Mareno har som vanlig kikkerten med, den benyttes både til å se på den vide utsikten, men også studere fugler og dyr.. Som fjellrypa f.eks..

Det var ikke mange som gikk turen  dag. Møtte to par (men det ene hadde ikke vært på Breitinden, de kom fra Røsnes) og en mann da vi gikk opp, ingen på nedturen.

Her var det litt mere snø... 

Kommet ganske høyt nå.. og det er noe bratt.. Ikke mye kryping på denne turen, men lurt å ta seg litt for i blant. (Foto: Mareno)

Litt mer vind her oppe i høyden, men fremdeles helt greit å gå i bare singleten.. (Foto: Mareno)

Noe nedenfor toppen tar vi på vindjakkene. Det blåser mer, og vinden er ganske kald, nedkjølt av snøen som ligger rundt her og der. Og vi er jo på nesten  600 meter nå! :) 

Så er vi helt oppe på toppen! Kl 1350! Nesten to og en halv time opp. Her er vinden ganske kald, selv med vindjakke på, så vi finner oss ly bak en stein når vi skal ha matpausen vår. (Foto: Marenos selvutløser)

Første TellTurmål jeg er på hvor det ikke er lås på kassen.. tror jeg. Litt sterk vind her (nokså vanlig på vinteren vil jeg tro), så letter vel lokket! Boka her var iallfall pakket i plastpose, og var ny og fin (vi skrev oss på siste to linjene på første side, men æ tenkte ikke på å ta bilde)

Boka på Skårvågsfjellet var nesten gått i oppløsning, den var PISS blaut da vi var der tidligere denne måneden (2 ganger). Umulig å skrive i. Den lå også i plastpose, men posen var nok langtfra tett. Og antakelig har det blitt stående vann i boksen. Håper boka der blir byttet ut med ny og fin bok. Bøkene burde vel egentlig ligget i plastboks med tett lokk, i kassen. 

Ja, måtte jo ta en liten selfie også! :) 

Litt mat må til. Hvert vårt kokte egg, mårpølse og Knerten (Karolines) ostepinner. Mareno spiste også en appelsin. Og selvsagt tar vi søppelet med oss hjem igjen!

Etter en halvtimes pause her oppe begir vi oss på nedtur/hjemtur...

Ble litt klatring ned fra selve toppen.. Vet ikke helt hvor stien gikk, så vi måtte bare finne vår egen vei å klatre ned..

Under toppen finner vi stien igjen.

På tur ned ser jeg denne steinen et stykke bortenfor stien. Jeg spør Mareno om han tror det går an å klatre opp opp på den? Det tror han sikkert går an... Ja, da er det bare å ta den lille avstikkeren bort og se.. (Foto: Mareno)

Føler meg ikke helt vel, men fant punkter å holde meg i hele veien opp, så det gikk faktisk ganske greit.. følte jeg hadde kontroll. Oppover iallfall... (Foto: Mareno)

Følte ikke for å posere i stående stilling her, så da ble det slik som dette! :)  (Foto: Mareno) 

Tydelig at jeg ikke ikke føler meg  helt vel, når jeg spør Mareno hvor han tror det er laurast å gå ned... "LAURAST?" spør Mareno. Når jeg skal svare på det, blir det bare babbel. Tunga klarer ikke følge hjernens beskjed.. Noe stressa, ja! :)

Men han foreslår øversiden og stiller seg klar til å ta imot meg. Det gikk bra! 

Så er det hans tur. Mareno må selvsagt være tøffere enn meg... Jeg blir så opptatt av å ta bilde, at jeg knapt rekker å bli redd for at han skal ramle ned.. 

 Ble nå ikke så aller verst... Skulle gjerne hatt et slikt bilde av meg selv, men det er altså uaktuellt! :)

 Og så HOPPER han bare ned!

Det gikk tilogmed bare godt. 

Snøen tiner, så her er stien blitt til en (midlertidig) liten bekk..

Hvorfor jeg/vi ikke husket på å lage snømann aner jeg ikke. Jeg var vel tom i hodet. Eller så var det hjernen som ubevisst husket at jeg jo ikke hadde tatt med hansker... Vel, da ble det altså ikke snømann, selv om det var store snøflekker der oppi fjellet! :( 

Denne orrhøna tok seg en spasertur over veien da vi kjørte fra Guvåg. Hun tok seg goood tid, så bra at vi ikke hadde stor fart, og kunne stoppe. 

Hjemme igjen i halv femtida. 

Tallene her markerer kilometer.. vi gikk 8,45 km totalt. Brukte  4 timer og 20 minutter. 

Nå ser jeg framover. Til mange flere turer. Opplevelser. Nye mål å nå. Føler litt at jeg har fått livet i gave igjen . Nå må jeg bare få med meg alt jeg kan! :) Mens jeg kan! :) Alderen alene tilsier at det ikke akkurat går oppover... :)