Rambergåsen en sommerdag, 13. juni 2017

Rambergåsen, en sommerdag.. 13. juni

Nå går jo alle på turer igjen. Iallfall iflg Facebook (og Instagram, men der følger jeg lite og ikke med). Fjellturer først og fremst virker det som. Jeg går like gjerne i marka bare. Men har jo planer om noen TellTurer. Bare gått èn TellTur hittil i år.

Den uka vi hadde sommer tenkte jeg plutselig at jeg skulle være flink. Overraske gubben. Og meg selv. Ikke minst meg selv.. Men starte forsiktig. En liten tur på Rambergåsen. Rambergåsen, ikke noe høyt fjell. Bare en liten ås som ligger bak husene her på Ramberg.

Været er jo full sommer. Her var det bare å nyte sola samtidig. Kledde meg i shorts og bikinioverdel. Alle solstråler skal utnyttes. Få farge der hvor man kan få farge. Uten å gå HELT naken da...  (hjemme har jeg gått i kun trusa i flere dager nå, fantastisk å bo sånn til). Tok på ei lita mageveske så jeg hadde med en ermeløs topp i tilfelle jeg traff på folk.... Og kameraet og mobilen selvfølgelig.

Relativt lite strøm på begge sistnevnte oppdaget jeg fort, men det var jo ingen god nok grunn til å snu. Luska først over bakken ned til naboen, forbi huset, hun var på jobb ennå så der var det stilt.

Så over marka ned mot kanalen. Her ser vi Sørhalvåsen (med Telias mast på toppen) og Nordhalvåsen til høyre. Tilsammen er de Rambergåsen! :) For meg ser det ut som To åser, men gubben sier det er èn todelt ås!  Jaja, det er han som er herfra opprinnelig, ikke jeg, så da har han vel rett! ;) :)

Her er broa over kanalen som jeg må over. Nå er det ganske så tørt. Sist jeg gikk over broa her var den dekket med is, helt glasert, så da "krøp" jeg over! :) Noen ganger står vannet nesten over broa.

Her er den fra siden, ikke mye vann her nå..

Så tok jeg peiling bortover langs nedkanten av åsen før jeg forlot naboens multemyr og begynte oppstigningen.

Jeg visste jo at veien opp etterhvert er blitt nesten uframkommelig. Alt gror over av skog nå for tiden. Liker ikke!! :(

Her sees Teliamasta laaangt der oppe... Den kom opp i fjor høst, og først da fikk jeg nett som er brukendes!

Må først forsere en masse bjørketrær og kratt. Store steiner. Einer og annet viltvoksende. Veldig "lurt" da å ikke ha annet enn shorts og bikinioverdel på...

Ble noe risp og rasp på armer og bein.. (bildet tatt da jeg kom hjem).

Vel, kom meg gjennom på et vis, følte meg noe oppskrapet, men men. Så begynte stigningen.

Fin utsikt allerede, selv om jeg ikke er kommet så høyt opp. Det er egentlig veldig bratt og ikke minst ulendt. Og et granfelt. Er ei skikkelig ur oppi bratta der. Store digre kampesteiner. Store som en bil, noen av de. Iallfall som en A4! Og hva hvis jeg "løser ut" noen av de?.... Har det gått ras, kan det sikkert gå igjen...?

Over ura er det like bratt. Brattere. Må klatre. Og hele tiden ha kontroll på at jeg har noe å holde meg fast i. Men syntes det gikk overraskende bra. Litt slitsomt, men det skal det jo være. Jeg fant jo fram også, selv om jeg nok ikke fulgte riktig vei hele tiden, og kanskje ikke tok letteste vei hele tiden heller. Her er ingen synbar sti å følge. Sjelden noen går opp her. De fleste går bak åsen først og opp der, det er en mye greiere oppstigning, men det er jo også en mye, mye lengre tur og jeg er tilhenger av å ta korteste rute!

Noe jeg først trodde var ørn, holdt et svare leven når jeg nærmet meg. Disse bildene er tatt med zoom og beskåret etterpå, så ikke særlig skarpe...

Først var den ganske langt unna. Letta fra toppen, fløy litt rundt og rekognoserte, hva var jeg for slags skapning? Gav fra seg noen lyder som ikke var like fine som småfuglenes, for å si det sånn..

Den satt på nordhalvåsen (toppen til høyre), og lettet gang på gang dess lenger opp jeg kom. Verste var lyden. En "gneldrelyd"! Advarsel vil jeg tro..  "Partneren" kom flyvende flere ganger og fløy ilage. Innimellom kom kråka og angrep/stupte på den. Jeg kom jo opp sånn midt i mellom begge åsene, så da jeg kom høyt nok til å velge, valgte jeg å gå på sørhalvåsen, bort til masta. Ellers ville jeg nok blitt angrepet av den der sinte fuglen. I ettertid fikk jeg vite av Gubben at det var en fjellvåk.

 Her letter den for "ørtende" gang. Nå synes den vel at jeg begynner komme faretruende nært..

Tar seg en runde...

 Kråka kommer og gjør et lite utfall...

Nei, den har vel ikke noe sjans her.. Bare å ta retrett! :)

Hadde ikke anelse om at fjellvåk var så stor! Ved et tilfelle så det ut som den hadde bestemt seg for å stupe ned etter meg, men heldigvis kom den bare nokså nært, ikke nært nok :) Fikk noen bilder på oppturen. Men turte ikke stå og holde kameraet opp for å ta bilde, det var så bratt at da fryktet jeg for å falle. Måtte sette meg eller ha et tre å holde meg i. Så for hver gang den kom så nær at jeg kunne ta bilde, så var den på tur bort igjen før jeg fikk opp kamera og plassert meg trygt.. Ikke var det enkelt å fokusere heller når den fløy så nære. Så da er det uklare bilder, men det var veldig fasinerende å se den.

Wikipedia sier: "Fjellvåk (Buteo lagopus) er en fugl i haukefamilien. Den er en av våre vanligste rovfugler på fjellet. I 2006 var fjellvåken regnet som nært truet på norsk rødliste, i 2010 ble den regnet som livskraftig og i 2014 ble den kåret som årets fugl, siden den har økt voldsomt. Økningen skyldes et stort gnagerår.

Fjellvåken er mellom 54 og 60 cm lang og med et vingespenn på ca. 1,3 m. Vekten er omkring 1 kilo. Den kjennes lett igjen i flukt med ei lys underside og mørke flekker på hver vingeknoke. Fuglearten har et kjennelig skrik. Et mjauende og klagende «piijæh». Hann og hunn er stort sett like, men hunnen kan være en anelse større. En tidligere forskjell er på stjerten. Hannen har gjerne ett brett bånd helt ytterst på den ellers så kritthvite stjerten og flere mye smalere bånd lenger inn på stjerten, hunnen har bare ett helt ytterst.
Av og til kan man forveksle fjellvåk med musvåk som har et lignende skrik. Men musvåken har et mye mer mjauende skrik og fjellvåken et mer klagende et. Musvåken er som regel mørkere og mangler den mørke vingeknoken som er særegent hos fjellvåken. Dessuten har fjellvåken fjær helt ned til tærne, noe kun kongeørn og fjellvåk har. Vingeprofilen i glideflukt minner mye om ørner, med lange og brede vingeflater og kort stjert, og det kan skje forveksling med den mye større kongeørna. Fjellvåken kan, akkurat som tårnfalken, stoppe opp og «henge» på flaksende vinger, noe kongeørna ikke kan. Når den da "stiller" i lufta følger den med på smågnagere nede på bakken". Sitat slutt.

Var nesten oppe da jeg kom på tanken å filme. Fikk et tre i veien, og ikke lett å holde fokus heller, men til tider kan man se den bra her..Klikk på You Tube så vises den i større vindu! :)

Da jeg var nesten framme oppdaget jeg først ei veps, senere ei til. Jeg har jo panikk for veps. Har allergi for det meste og er livredd for vepsestikk og at jeg skal få allergisk sjokk. Da er jeg død oppi her. Så det var bare å "springe" og gå omvei.. eller snu når jeg så/hørte veps.

Vel oppe tok jeg liten pause. Noen bilder, og så måtte jeg jo ta selfie og sende til gubben.

Uten selfistanga blir jeg jo seende fæl ut, men han fikk iallfall se hvor jeg var. Gikk litt bortpå knausenen, for bedre utsikt, først ene veien (mot mitt barndomshjem), så andre veien.

 Ikke noe å si på utsikten. Hadselfjell til vnestre og Lofotfjell til høyre, de lenger bort..

Ja, her ser vi såvidt huset vårt. Det røde med sort tak, midt i bildet, halvveis skjult av det stygge fjøset..

Andre veien er det ikke mye hus og se. Bare laaaangt i det fjerne. Bakigjennom marka her finnes det masse bærterreng, fiskevann, fjell og ja, natur! :)

Sommerfugl og blåbærplante i blomst. Vet ikke om jeg har sett slik sommerfugl før som har masse hår på ryggen... :)

Så var det nedturen. Den burde jo gå både fort og greit... Første biten gikk også ganske greit selv om det var bratt: Ned ura også. Men så kom jeg til granfeltet. Hvor kom jeg opp? På venstre eller høryre side? Husket ikke. Trodde det måtte være på min venstre side når jeg gikk ned, og prøvde der først. Men nei, der så det ut som jeg havna i stilla... Snudde og gikk opp igjen et stykke og ned på andre siden av granskogen. Nei, plutselig stod jeg fast der og, ikke mulig å komme lenger ned. Altfor bratt. Og bare skog på sidene.

Snudde og gikk litt oppover igjen. Synes det ble mer og mer veps i området..... Og da jeg også holdt på å gå meg rett i ei maurtue, holdt jeg nesten på å begynne grine. Det ble til at satte meg ned på en "trygg" plass og prøvde ta meg sammen. Er det sånn sauene føler det når de går seg i stilla, står på ei fjellhylle og ikke kommer seg noen vei? Måtte nesten le av tanken på at jeg skulle bli sittende her i timesvis til gubben kom hjem fra jobb på Sortland og kunne hente meg ned...

Ok, jeg hadde ikke all verdens batteri på telefonen, så da var det vel bare å bruke den mens jeg ennå hadde litt... Ringte gubben...  Ja, han var jo velvilligheten selv, lyttet til at jeg forklarte hvor jeg var... Mine stedsforklaringer er vel ikke akkurat kjent for å være lettforståelige...og orienteringsevnen nokså totalt fraværende..  Men han var tålmodigheten selv (merkelig egentlig, men mulig han skjønte "alvoret"..), og jeg fikk vel forklart sånn noenlunde...etterhvert.. Og etterpå skulle jeg forstå hans forklaringer om hvor jeg skulle gå... Vel, han fikk etterhvert geleidet meg tilbake til den første plassen jeg prøvde gå ned (hadde vel vært der TO ganger til nå), OG VIDERE! Jeg hadde nok vært på riktig vei, men snudde da jeg trodde det var brattere enn det var. Det var ikke noe stup!! Da jeg var forbi det "kritiske" punktet, trodde jeg at jeg skulle klare finne ned resten selv, så jeg avsluttet samtalen, måtte spare siste batterirest om noe skulle skje siste biten.. Ja, gubben hadde advart meg mot både trestubber (han hadde jo selv gått og kvistet og hogd litt i området) og gjerder som lå nede et par steder der nederst og som kunne være fort gjort å snuble i, mente han.

Jeg tok disse to bildene på tur opp, så var jo klar over det. Og jeg er jo vant med å hele tiden gå og se hvor jeg trår i ulendt terreng pga av mine dårlige føtter.

Vet ikke om denne karen og har gått seg vill, men det kan jo tyde på det, når den fremdeles er ute på tur, midt på dagen i sommervarmen og solsteiken!

Plutselig var jeg nede i lavlandet igjen... 

Bare over moltemyra her, mellom litt kratt og sånn, enga etterpå, broa over kanalen, over naboens eiendom, forbi fjøset og huset der borte, over haugen og så er er jeg hjemme!

Ser jo ikke ille ut på avstand, å gå opp her. Eller ned. Men når det ikke finnes sti, så er det ikke så enkelt kan jeg bedyre! ;) Iallfall ikke for meg :) Og så ser det helt annerledes (og mindre bratt) ut på foto... Så dèt så! ;) :) 

At nyskoene, og tilogmed sokkene var blitt fulle av granbar og rusk og rask var vel kanskje ikke så rart. Måtte kle av meg ute. 

Puh! Tror det blir ei stund til jeg tar den turen igjen. Selv om jeg innser at det er kanskje akkurat det jeg bør gjøre, ta den opp igjen snarest, slik at jeg ikke glemmer på nytt igjen hvor jeg skal gå...ned..  Nå er jeg mer usikker på hvor jeg gikk OPP.... høyre eller vestre side av granfeltet?

Tror jeg går ilage gubben neste gang :)

Og litt trim ble det jo! Noen bilder og litt blogg! Haha! :)