Har tenkt at en sånn tur bør planlegges dagen før. Vi har jo tross alt 2,5 timers kjøring før vi kan begynne å gå, og det samme hjem igjen etterpå. Da burde vel sekken stå klar når man står opp..? Jeg hadde turen i tankene på lørdag, men nevnte ikke noe for gubben da (men har jo nevnt Måtinden noen ganger i sommer da, uten særlig respons..) og slo det vel litt fra meg. Pakket ingen sekk.. Hadde det også innom tankene da jeg stod opp søndag morgen, men konkluderte vel med at jeg stod litt seint opp og særlig siden jeg ikke hadde forbredt noe som helst, så slapp jeg den tanken i samme farta..
Vel en times tid etterpå så spør plutselig gubben om vi skal gå på Måtinden i dag? OK, sier jeg. Innser øyeblikkelig at det blir nok ikke fler sjanser denne sommeren. Bare å hive seg rundt, pakke saker og ting. Vanskelig å vite hva man skal ta med seg. Ta på seg... Yr melder solrik dag på Andøya, regn til kvelds.., men man vet jo aldri..
Så er det noen som har vært så "morsom" og satt opp dette elefant-fare-skiltet på en sidevei. Mareno oppdaget det i forbifarta, så vi måtte rygge tilbake slik at jeg fikk tatt bilde av det. Lurer på om det er stjålet nede i Afrika, på samme måte som turister stjeler elg- og reinskilt fra oss i Norge og tar med hjem?!
Det blir noen stopp og tiden går.. Vi spøker med at vi kanskje ikke rekker fjellet! Det er jo begynt å bli mørke kvelder her nord nå. Og kaldt om kveldene...
Så mye "morsomheter" i bloggen blir det nok ikke denne gangen. Mulig det var noen episoder, men de er isåfall gått glatt i glemmeboka, jeg hadde nemlig ikke med notatboka. Får støtte meg til kun bildene! Ville nok ikke blitt skrevet/notert mye (om noe) i notatboka uansett, ikke bare å dra opp boka og notere når man går i ulendt terreng og kjemper mot blytunge føtter, høydeskrekk og pust. Og særlig ikke når det ble slik vind (uvær!) som det ble!
Har hørt at den første stigningen er verst. Og det stemmer. Det begynner fint bortover gjennom litt skog, men det blir brattere etterhvert. Kjenner at føttene fort blir fylt med bly! Men bare å ta hyppige stopp, hjelpe til med hendene på lårene for hvert steg oppover.. Over skogen merker vi vinden skikkelig. Den er også veldig varierende. Noen rosser er utrolig sterke. Man må være obs så man ikke tryner, den kommer for det meste bakfra.. Plutselig får man en dytt! :)
Ikke lett å ta bilde av denne som så alt for fort fløy for langt unna til å få godt bilde med mitt pocketkamera. Den var ganske nær først, men jeg oppdaget den nok for seint. Men det er altså ei ørn! Så dèt så! :)
I øverkant av steinura møter vi en familie på tre som kommer på nedtur, er mektig med vind på fjellet sier de..
Gubben har lært fra tidligere, han setter seg ned og avventer situasjonen (tusen takk!). Etter ei stund ser han vel at jeg har roet meg litt og han foreslår at jeg kommer bort til han og setter meg, der er litt mindre vind, mener han. Jeg føler jeg trenger kjøle meg ned, så blir sittende enda ei stund. Mens jeg vurderer; skal jeg snu/avbryte turen allerede nå? Men det vil jo være et stort nederlag, og ikke frister det å klatre ned bratta igjen nå heller. Vil ha den på avstand. Bestemmer meg for å prøve fortsette, det er jo ikke så mange meterene igjen, 20 kanskje...? Og hvis jeg må bli hentet av helikopter for å komme ned, så kan jeg jo iallfall gå til Måtinden først! Sylvi sa at første "bratta" var verst! :) Så da kryper jeg (helt bokstavelig talt) opp de siste timeterene mens jeg klorer meg fast med hendene for hvert eneste skritt (kryp).
Vel, vi vandrer videre. Godt underlag her å gå på for meg. Hardtråkket jord er det beste, dernest kommer (fast) stein. Jord er fast, men samtidig mykt å gå på. Stein ser jeg hvor jeg setter føttene og kan ta forbehold. Lyng og kratt og gress (med tuer) er det verste, da ser jeg ikke hva jeg trår på og trår ofte slik at ondleddet blir belastet og da blir det vondt resten av turen uansett hvor flatt det er..
Vi går bortover fjellryggen, og det er greit å gå. Ikke for bratte bakker, men føttene mine får fort bly i seg når det er stigning uansett. De blir jo normalt tunge bare av å gå kjellertrappa. (funker faktisk bedre å springe den)
Så oppdager han et par-tre stk til...
Jeg tok jo bilde av skiltene ved parkeringsplassen da vi startet turen, men jeg leste jo ikke på de. Så da vi kom ned måtte jeg jo bort og se igjen -
Vel, vi fortsetter å gå og er kommet ganske mye lenger da jeg må ta på hetta igjen og begynner lure på hvor jeg har ørevarmerene... Å, nei! Leter febrilsk! Men har nok mistet de. De er ikke på hodet, ikke om halsen, ikke i noen lommer og ikke i sekken. Heller ikke falt nedetter ryggen, på innsiden av jakken, som var mitt siste håp.. Nei. Borte! Borte! Borte! :(
Åh, så trasig. De var jeg den beste souverniren jeg hadde fra Peru. Spesiell. Merinoull, i så fine farger som matcher til det meste av klær. Dekker ørene godt, akkurat passe i størrelse. Stikket av en mannlig indianer som jeg tilogmed har danset ilage! SKITT!!!!! Og nånei, så mye flaks at vi kan finne den igjen på tilbaketuren, det har vi garantert ikke i dag. Alt som blir mistet i denne vinden er nok blåst til havs på et blunk.. SKITT igjen! ?&%&@@!!
Jaja, spilt melk... Bare å prøve legge det bak seg å fortsette fremad! :)
Møter ikke mange underveis, bortsett fra familien vi møtte tidlig så møter vi to par ilag og så to menn ilag. Oppdager etter hvert at det kommer to personer bak oss også. Her ser man jo ganske langt..
Siste bakken opp til toppen er også litt bratt, men det går likevel nokså greit, og når vi nærmer oss toppen så ser vi TellTurkassen stå der og vente på oss! Litt ekstra inspirasjon på slutten for meg, det da! :)
De to jentene som kom ganske langt bak oss kommer også opp til toppen. De har nok gått noe raskere enn vi.
Damene tar spisepause på toppen, vi begynner nedstigningen igjen. Kikker litt etter ørevarmerene mine når vi nærmer oss stedet jeg hadde de sist. Kunne jo ha et biiiiteliiiite håp om at jeg hadde de i handa noen meter fra kanten og at de kanskje hadde blåst og lagt seg til under en sten eller ei busk/gresstue). Men nei, intet å se. Mareno kikker tilogmed utenfor kanten, for de kunne jo ligge i lia under.. Godt at han ikke så de der, da hadde han vel prøvd å gå ned etter de..
Tilbake ved første varden, på første toppen, tar vi kaffepause. Spiser oss hver vårt kokte egg. Damene når oss igjen og fortsetter ned foran oss.
Vi begynner nedstigningen der jeg vurderte å snu på tur opp.. Mareno hadde foreslått en annen og mindre bratt vei ned, men siden jeg var usikker på om det var skikkelig sti der, hvordan den var og hvor langt det var, det virket jo som en ganske stor omvei, så nektet jeg det.Jeg går stort sett alltid for den korteste vei! :)
Grudde litt.. Men ned gikk det helt greit! Jeg har jo alltid hørt at det er verst å gå NED når det er bratt. Og at man ikke skal se ned. Men det er ikke første gangen jeg har erfart at for meg så går det gjerne bedre ned enn opp. Jeg krøp ikke èn meter! :)
Måtte jo bort å lese hva som stod på skiltet da vi kom ned, nå LESER jeg hva det står! :)
Nede kl 1651. OK. Vi (jeg som satte farta) brukte fire timer på en tur som er beregnet (på TellTursiden) til 2-3 timer t/r. Jaja, jeg har iallfall gått den nå. Men spørs om jeg må en tur til en gang (neppe i år) slik at jeg får tatt dèt "spektakulære" bildet... Kaaaanskje går det bittelitt fortere å gå uten den vinden som vi hadde i dag...
Mareno hadde med pølser, og hadde tenkt vi kunne stoppe et sted på kjøreturen hjem og grille pølser, men det var alt for mye vind til å tenne noe bål, og dessuten såpass seint at det likeste nok var å bare kjøre rett hjem. Vi så gjorde, grilla heller pølsene på gassgrillen da vi kom hjem :)
Omsider kjører vi videre. Jeg er sliten, vil hjem nå. Bare noen hundre meter fra huset vårt oppdager Mareno en elg igjen.
PS. Hadde skikkelig gangsperre i lårene i hele tre dager etterpå. Klarte knapt gå eller komme borti lårene på framsiden, var mektig øm! Men tenker nok det gjorde godt uansett! :) Veldig glad vi tok turen, og at jeg fullførte! Stolt av "mæ sjøl"! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar