Tur til Vetten med Tone og Theodor, søndag 24. juli

Trodde det var bare to år siden jeg var på Vetten sist. Måtte sjekke i bildene mine. Det er faktisk fire år siden jeg gikk dit ilage Marian! Faktisk fire og et halvt. Vi gikk 28. jauar 2012. Helt utrolig, det var nesten ikke snø på/i fjellet. Men det var vel et av de mange årene hvor ikke snøen/vinteren kom før i februar. Sånn var noe av utsikten fra Vettenbua den dagen, tatt gjennom (skittent) vindu. Var kanskje ikke første dagen vi så sola det året, den var jo tilbake hos oss et par uker  tidligere, men her var iallfall været i sol-humør! :)

Føttene var vel ikke helt gode da heller, men er iallfall vesentlig forverret siste par åra, spesiellt siste året, så nå er det bare å komme seg til toppen mens man fremdeles kan. HVIS man kan...

Ja, er litt usikker på om jeg fremdeles kan, så dro på det da Tone ville ha meg med.. Men det blir å gå i sneglefart bedyret hun. Eller Theodor-fart som hun betegnet det som. Siden han skal være med. 10 år og går i sitt eget tempo. Og jeg lar meg jo utfordre. Er jo lett impulsiv når det gjelder sånne ting. Særlig på en lørdags kveld/natt...etter noen rødvin, vi feirer jo Gullbryllupet til tante og onkel (Tones foreldre). Dog med forbehold...æ love aldri ting æ ikke vet æ kan holde..  Men ja, det fristet jo. Veldig. Så det var vel bare å prøve? Sa kjekt ja til å prøve iallfall! :)

Det var dagen før.. Så var dagen her. Og det dukket opp PM søndag morgen.. Om jeg blir med på tur? "Årets sneglefart-tur".. Ja, vil fremdeles være med. Men er mer skeptisk.. Hva har jeg gitt meg ut på? Men kan ikke trekke meg nå.. Jeg står på til det smeller (og det har jo gitt meg noen smeller..). Men det går vel som oftest bra? ;)

Har husket giktmedisinen. Og dobbeldose smertestillende. Og tar med ekstra. Håper det skal holde. Og at jeg ikke tråkker forkjært.

Jeg prøvde ymte frampå at vi/jeg kunne jo kjøre opp til Skytterbanen. Vi skulle gå opp til Vetten den veien. Det er jo et stykke å gå til Skytterbanen også.. Men det agnet tok hun ikke i på. Neida, vi går.

Jeg har ikke gått opp den veien før, har bare gått opp fra Mehaugen, via Losjehytta. Blir en ny opplevelse med annen vei opp.

Ja, er jo greit å gå etter veien. På turen til Skytterbanen fikk Theodor øye på en larve på veien....

                                                                       Den måtte studeres... 

..... Nøye!

Fra Skytterbanen er vi i "marka"!

 Passerer ei lita bru.

Første skilting! Fine skilt viser vei i alle "kryss" oppover mot Vetten. Men ikke helt riktig bokstavering alltid.. Flere blir feil enten man "leser" de på bokmål eller dialekt. Trol.... :)

Theodor finner moden blåbær. Noen ikke så modne, de var litt sure erfarte han :) 

Her oppdaget han et lite "Knerten-tre".

Med tilhørende "skjegg". Bart måtte selvsagt prøves ut. 

Og skjegg! :) 

Veiskille nr to. Vi ser tåka ligger lenger opp... 

Theodor fant ei fjær, hvilken fugl har mistet denne? Rype, orhøne eller... Skulle jo hatt med Mareno, han kan mer om fugler.. :)

Så går vi inn i "Eventyrskogen". Theodor husker han har vært her tidligere. Et par år siden. Da var det leting etter skatten! Og søskenbarnet hans gjemmer fremdeles på "diamantene" hun fant.

 Skilt nr tre...

Og fire...

Myrull og spindelvev med regn i, lager fine dekorasjoner i lyngen

 Vi oppdager en multeplukker langt borte i tåka... Så ut som hun hadde funnet en del..

Vi var ikke så interessert i multa, men plukka en liten neve langs stien, bare for å smake. :) 

Ser ikke veldig sannsynlig ut at vi kan få noe utsikt når vi kommer på toppen. Det blir hvitere og hvitere.... 

 Skilt nr fem... Samme "forfatter" tydeligvis som alle de andre.. :)

Og nr seks...

Theodor tar seg en liten pause i tåkehavet.. 

Joda, det blir nok litt multer her. Tenker at de alt er plukket før jeg får lagt ut turen i bloggen. Så da røper jeg vel intet hemmelig :) 

Rypa på steinen til høyre i bildet, sprang fremfor oss ganske så lenge, med fire-fem-seks unger på slep. Prøvde ta bilde av de, men i tåka greide jeg ikke se hva jeg fikk i linsa.. Mora sprang etter hvert ut av veien, men ungene skjønte ikke at de burde følge på. Men langt om lenge tok også de av fra veien. Da tok mora en pause her. Og jeg fikk tid til å zoome inn litt og knipse :) 

 Videre oppover ser vi fremdeles tåka..

Men oppdager at det plutselig letter litt når vi ser nedover. Ser jo plutselig litt av havet! :) Ja, etter ei stund kan vi også skimte litt av selve toppen, Vetten. Men vi har fremdeles selve innspurten, det bratte og mest steinete, igjen. Vil tåka lette mer eller tilta igjen før vi kommer opp? 

Theodor liker å klatre på store steiner og springer i forveien, vi kommer pustende og pesende langt bak.. Iallfall jeg er "pesende" :(

Foten plaga meg ganske mye ei stund på oppoverturen, men jeg tok en tablett til, og da gav det seg ganske fort. Så med vanlig forsiktighet for ikke å bøye den for mye, så gikk det ganske så bra. Å gå nedover er ikke så belastende, så når jeg først er kommet meg opp, skal nok nedturen gå bra. Og jeg har jo mer smertestillende! :)

 Vettenbua! Theodor hviler ut på benken. Det ble ingen annen bakgrunn/utsikt enn tåka...

Tone må også hvile litt og nyte "utsikten"! Den er jo egentlig fantastisk! Men ikke hver dag, som vi ser...

 Selvfølgelig må vi også inn i hytta en tur, så vi får skrevet i hytteboka. Theodor tar seg god tid og er nøye. Dette er jo nærmest ei høytidelighet :)  

Der fikk jeg meg en Telltur igjen. Hadde aldri tenkt æ sku gidde å registere mæ på sånt, men da æ registerte at æ hadde vært flere ganger på Tellturmål uten å registere mæ, så fant æ ut at æ kunne jo like godt gjøre det. Bare for å ha kontroll for meg selv. Er nok for lengst kommet forbi den tiden (helsa) at æ kunne hevde meg på noe vis. Men gir jo mestring for seg selv å tøye egne grenser. :) Så nå har æ seks Tellturer (bare registrert 5 av de, sjekket ikke Tellturkoden til Vikan, så må vel gå dit en gang til).

 Ikke all verdens høyde over havet, men omtrent like anstrengende som da vi var på 4500 moh i Kina. (da var det fly, buss og taubane og bare gåing noen hundre meter i trapper siste biten).

 Så er vi på tur ned igjen. Tenker det går litt lettere :) Farvel til toppen!

 Tåka er dog like tykk 

Denne lå på en stein, vi så den på tur opp også. Noen har tydeligvis blitt svett på turen.. Noen som savner den? Hvis ingen har tatt den, så ligger den der fremdeles :) Størrelse L eller XL hvis jeg ikke husker helt feil.. 

Theodor hørte sauene. Og gikk etter de. Ikke helt enkelt i tåkehavet. Men han fant veien tilbake til oss også. 

Vi er kommet ganske langt ned, og det ser litt bedre ut. Ser såvidt havet igjen.. Og denne som står og ser på oss. Han avventer ei stund før han søker dekning i krattet ved siden av veien. Eller HUN.. det er nok ingen vær, nei. Hadde jo et lam også :)

Ei død spissmun, midt i veien. Theodor som sprang i forveien, hadde ikke lagt merke til den. Kanskje like greit..?

Tone på tur inn i Eventyrskogen igjen.. andre veien

På nedturen, ganske langt ned altså, så fant vi litt kantarell. Ikke store. Men små er bedre enn ingen, eller? Midt i stien, så ville de vel uansett ikke ha så stor framtid... Så Tone plukket, først i hånda. Så fant hun fram en liten boks fra sekken og plukket i den. Den ble faktisk ganske full. Neida, ikke så mye, men fint til litt kveldsmat. Stuing på ei skive eller to.. Jeg kunne få det, mente Tone, hun spiste ikke sopp..  Gjett hvem som glemte soppen da jeg dro hjem? :(

Tone tok en og anna avstikker for ei multe eller to også. Var mest kart her. Eller, var mest ingenting her nede. Var mer både kart og multer lenger opp på fjellet.

Her oppdaget jeg en snegl. Ja, det er jo utrolig hva man får med seg når man er nødt til hele tiden å se ned for å se hvor man trør. Ser nok mere sti og det som befinner seg der, enn utsikt, når jeg går tur i marka. Theodor var også her i forveien, og fikk den ikke med seg..

Endelig kommet så langt ned at vi kan se mer enn skotuppene! Men langt fra samme utsikt som vi ville hatt om det var klart da vi var på toppen.

Nærmer oss utganspunktet, skytterbanen. Vises ca midt i bildet, bittelitt til venstre... Derfra er det bare "beinveien" til tante og onkels hus...

Skal nevnes at vi hadde både drikke- og spisepauser på turen, men de ble ikke dokumentert..

Siste del av turen, og "beinveien", den som gikk på asfaltveien fra Skytterhuset og ned til tante og onkels hus, gikk saaaakte... Theodor liker ikke at det blir kjedelig. Flatt er lik kjedelig. Så da ble han hengende etter. Vi måtte vente flere ganger. Men tror vi alle tre var vel fornøyde da vi var fremme og kunne innta sofaen! :) Æ ble ikke værende så lenge, skikkelig avslapping ble det ikke før jeg var hjemme igjen Men da kunne jeg virkelig kjenne på at jeg hadde gjort en innsats. For både fysisk og psykisk helse! :) Føltes godt! :)

Må vel nevne helt til slutt at Stian, sønnen til Tones bror, sprang opp på Vetten dagen før. Han brukte ca en halv time fra Skytterbanen og opp. Vi brukte godt og vel fire timer tur/retur!!!! Så det var både sneglefart, Theodor-fart og Lisbeth-fart på en gang! :)

Heggedalsvannet, søndagstur

Gubben ville visst på fisketur. Han lufta iallfall ideen. Forventet neppe noe positivt svar. Gråvær, vind, tåke, ca 10 grader... Jeg lurte først på om han bare "kødda", og ville "teste" meg.. Men skjønte nok at det lå litt alvor bak invitasjonen.. Jeg var noe tilbakeholden..avventende.. gav egentlig ikke noe svar..

Etter å ha fundert litt (en times tid eller så) så sa jeg at jeg kanskje kunne tenke meg å dra til Heggedalen en tur.. Vi kunne jo båle og steke fisk hvis vi fikk.. Bare å ta med det mest nødvendigste, panne eller alufolie, litt krydder, smør, tenkte jeg.. Joda, gubben var enig, så vi begynte gjøre oss klar...

Her er det fremdeles skikkelig gammeldags arbeidsfordeling på turforberedelser. Gubben ordnet som vanlig sekken med ved og slikt, fiskeutstyr mm. Jeg mat og sånn. Jeg måtte jo ta høyde for at det kanskje ikke ble noe fiskefangst, så tok med en pakke pølser. Tjukkpølser. Intet annet duger til pølsegrilling "her i huset"! :) Litt kaffe på en liten termos, og Marsmallows til dessert. Joda, ting under kontroll!

Avgårde. Vet ikke hvorfor, men for en gangs skyld tar IKKE Gubben gammelbilen. Er jo den vi bruker til sånn "Tur-bil". Skal opplyses at begge bilene er gammel nå (2003- og 2007-modell), men den gamleste går altså under navnet "Gammelbilen". Den andre er Quattroen! :) Mulig jeg fikk ei forklaring på hvorfor han tok Quattroen, men den gikk tvers igjennom hos meg isåfall. Men, altså, vi kjørte avgårde på den.

Ved avkjørselen og porten opp mot Heggedalen lurte Gubben på om vi skulle parkere der eller kjøre opp til der vi kan snu. Vi har jo nøkkel til porten, så no problem. Siden det var regn og tåke og klokka allerede var langt utpå ettermiddagen (ca 17), stemte jeg for å kjøre. Vi så gjorde. Skal sies at de aller fleste GÅR fra porten og opp, bare enkelte utvalgte (grunneiere) har nøkkel til porten, så vi er priviligert :) Kjekt når været er som det er.. eller helsa.

På hjemturen var vi enig om at vi tar Gammelbilen neste gang vi skal her.. Dette etter å ha tatt "nedi" tre-fire, kanskje fem, ganger. Et par ganger smalt det skikkelig enda han kjørte i sneglefart! Nå er nok begge bilene nokså fri for sånn deksel under.. Jaja. Skulle selvfølgelig hatt bilde av veien der vi kjørte. Det er knapt nok traktorvei. Iallfall ikke noe sted å kjøre med senket bil slik som vår..

Greit å gå fra der vi parkerte og opp. Klar til avgang:

Ble ikke overvettes mange bilder under turen, det regnet jo store tunge dråper det meste av tiden, og regn på linsa er ikke særlig morsomt. Kameret er ikke vanntett heller. Ingen bilder av sauene vi så på veien foran oss. De stakk ellers av, i god tid før vi nådde de, så det var nå greit.

Men tok iallfall bilde her. Her har nemlig "Søppelpolitiet" vært ...

IKKE KAST SØPPEL I NATUREN DA ER DERE NATUR-SVIN, står det. Skulle nesten tro det var en unge som hadde skrevet det (ikke minst fordi teksten INNI boksen har skrivefeil: Ikke kast SØPEL her!)

Verken langt eller tungt å gå opp til Heggedalsvannet egentlig. Med mine føtter vet man uansett aldri, men det gikk veldig greit opp til vannet.

Videre innover langs vannkanten ble det litt verre. Ikke bare er det foten som ikke tåler feiltråkk, feil belastning, at jeg sparker i noe, eller at jeg bøyer fotbladet for mye. I tillegg sliter jeg jo veldig med ubalanse. Det er ikke fotens feil altså. Det sitter nok i hjernen! :( Tar ofte overbalanse hjemme på kjøkken- eller stuegolvet. Ti ganger verre når jeg går i ulendt terreng. Det ble mange "overhalinger" på tur opp. Ikke er jeg så snop som i yngre dager heller til å ta meg inn igjen, men det gikk greit. Vi fant oss en plass nesten innerst i dalen hvor Gubben heiv seg i fiskinga mens jeg fiksa til ei grue å lage bål i.

Som alltid når vi har med ved til bål, så er det i den skikkelig gamle "ordentlige" ryggsekken. Er jo den som er Tursekken, med stor T!

Litt fiksing av utstyr før fisking kan starte :)

Var en episode som skulle vært på tape. Videotape. Eller.., egentlig så kan jeg vel være glad for at den ikke ble filmet ;) Gubben dro første ørreten i land. Jeg skulle ta den imot.. (man bruker ikke håv til sånn småfisk som er i det vannet). Vet ikke hvorfor, men som vanlig var hjernen min i sin egen trege verden, så jeg tok ikke tak i snøret som hang rett ned fra stanga med fisken i enden, men prøvde ta tak direkte i ørreten som hang og dingla. Først med ei hånd, så med begge hender! Surprise! Den var utrolig glatt! ;) Etter et par forsøk fikk jeg tak i den. Helt til den sprellet seg fri igjen. Nytt forsøk. På samme viset. Greide få halvveis tak i den, og prøvde holde mens den sprella og styra. Underveis fikk jeg den midt i ansiktet og mista den, fikk tak i den igjen og fikk den midt i fleisen igjen. Gubben hadde nok skikkelig underholdning av alle mine forsøk og alle ansiktsutrykkene mine. Tenker at Sylvi greier se situasjonen for seg når hun leser her :) Utrolig at man må misse så mange ganger før man skjønner at man må finne en bedre metode. Skulle ikke tro jeg hadde sett, eller tatt i en fisk før! Og jeg som stadig vekk gikk på fisketurer helt alene da jeg var barn/ungdom.. Ok, jeg tok det tilslutt. Hjernen koblet omsider delvis inn igjen når den bare fikk litt tid på seg ;)

Ja, det ble jo noen små ørreter. Endte vel opp med 6 som vi ble beholdt. Mange ble satt ut igjen, de var så små. Kunne sikkert brukes til sardiner i boks eller no sånt, men det orker jeg ikke bruke energi på. Det er mye fisk i vannet der, rett og slett såpass mye at det ikke blir stor fisk der. De største er såvidt spisestørrelse. Men det er jo moro at man alltid kan få fisk der.

Været var litt vekslende. Vinden løyet i blant, og tiltok igjen helt plutselig Regnet var der stort sett hele tiden, men mer og mindre.. Plutselig kom det et styrtregn med så store dråper at det spratt opp igjen av vannet. Det ble store bobler på vannet av det. Artig! :)

Ja, akkurat dèt var det ikke enkelt å få bilde av. Var jo bare såvidt jeg turte ta opp kameraet av lommen når det styrtregnet slik. Så det ble med dette forsøket.

Ja, planen var jo at vi skulle båle. Og bål ble det. Og fisk ble det jo også etter hvert. Men hadde jeg tatt med panne? Eller aluminumsfolie? Krydder og sånt. Slik som jeg planla i utgangspunktet! NEI!!! Det var ikke i mine tanker da jeg pakket sekken. Kun at vi måtte ha pølser i tilfelle vi ikke fikk fisk. Jaja. Vi svalt nå ikke i hjel iallfall! :) Jeg som kun hadde spist knekkebrød tidligere på dagen, fortærte TO digre tjukkpølser, Gubben nøyde seg med ei.

Ble nokså våt etterhvert. Måtte jo skylle hendene etter den fange-fisk-episoden, og greide da å få begge kofteermene under i vann. Ble kaldt også på føttene etterhvert. Hadde støvler på. Etter et par timer der oppe, pakket vi ihop og tok på nedtur. Tåka lå enda tykkere enn da vi kom.

På hjemturen gikk det høvelig greit. Noen ubalanse-situasjoner, veiving med armer og ekstrasteg for å ta meg inn, men gikk bra. Helt til vi kom på mere jevn vei. Der skjedde det noe. Noen har kuttet kvist, busker og sånn på veien der vi gikk, det var jo forsåvidt flott. Men det stod masse "stubber" (bare en cm eller to, maks tre, i diameter) på 5-10 cm høyde, igjen i veien. Jeg måtte hele tiden gå og se ned hvor jeg satte føttene. Vet ikke helt hva som skjedde, men fikk visst plutselig en sånn "kvist" som gjorde ei slags boomerang-vending og SLO til meg akkurat midt opppå det vonde leddet mitt på foten. Fy f... altså! Det gjorde vondt! Hadde jo ikke noe alternativ, så måtte jo bare gå videre, mens tårene rant. Ikke så farlig det da, tårene gikk jo i ett med regnet :) Og ingen utenforstående som kunne se det. Ikke første gangen det har skjedd at jeg får så vondt at tårene spretter.. Hvis jeg sparker såvidt i en stein, skjer jo det samme, tåa "stuker", det gjør supervondt, det er jo bein mot bein, ingen brusk som tar av. Man er ikke ungdom lenger, nei...

Der hvor "Søppelpolitiet" hadde skrevet sin beskjed ble det en liten stopp, jeg skreiv i boka som lå i boksen og smerten i foten slapp litt taket. Gikk rimelig greit resten ned til bilen. 


Her er vi kommet ned til bilen igjen. Dalen vi var oppe i ligger altså oppi der hvor tåka nå ligger..

 Noe "forpjusket sjurunge", hehe. Jeg så vel omtrent lik ut..

 Bare å hive av seg regnhyret! :)

Vel hjemme tar Gubben seg av ørreten. Men først må visst kniven slipes! 

Så hiver han seg i ørretstekinga. Jeg som trodde jeg hadde spist dagen dose mat, bare MÅTTE spise ilage. Det var STEIKE GODT!!! Igrunnen artig med tur i grisevær. Forfriskende og minner som garantert huskes! :) Sanker minner mens jeg ennå kan! :)  Takk for turen, Mareno! <3 :)

Blommenholm, Vikan, Mannen fra havet og Hovden, med Vanja

Fredag 8. juli 2016
Storbesøk var varslet! Dansevenner er alltid velkommen, og Vanja ferierer i Vesterålen og skal til Bø en tur. I utgangspunktet spurte hun bare etter tips til hva jeg anbefalte henne å gjøre/se i Bø... Da jeg skjønte at hun gikk på topper og sånn, så kunne jeg jo komme med et par tips. Og jeg nevnte også kortere turer og severdigheter, mer sånne "Lisbeth-turer". Ikke for lange og vanskelige altså. Og jeg tilbød meg å gå ilage henne hvis hun hadde lyst... Men da var det ikke mange turer å velge i.. for da kom jo også stedssansen min inn i bildet... Skal man være Guide, bør man iallfall ikke lede turfølget på feil vei. Som jeg jo har gjort ved et par tidligere anledninger....

Vanja fant iallfall fram hit. GPS er gode greier. Bøveien 45, piece of cake! Vi diskuterte noen alternativer og ble enig om å gå til Blommenholm. DIT må jeg klare finne veien, bare halvanna uke siden jeg var der sist.

Vi kjører avgårde og parkerer på parkeringsplassen. Helt greit å gå og jeg er ikke i tvil om veien et øyeblikk! :) Kommer fram og får oss fin pause i gapahuken. Skriver i boka. Ja, jeg glemte ta bilde. Men tok bilde av Tellturkassa. Igjen. Hm, skulle vel blitt med på de der Telltur-greiene, men har ikke sjekka ut hva man må gjøre.. Tenker at tar jeg bilde av kassen, så har jeg jo en Telltur, hehe. Iallfall for meg selv, selv om jeg ikke er registrert i "systemet" som hører til..

Vanja ved gapahuken. Må bare beklage at både kamera og fotograf er av den mindre gode sorten, men får spe på med noen av Marenos bilder etterhvert. Han var imidlertid ikke med til Blommenholm.

På brua, på tur tilbake

Noen tyskere (to menn, ei kvinne) kom da vi var klar til å starte tilbaketuren. Noe rop og hyl da mennene kom over hengebrua, de var tydeligvis ikke vant til slikt :)

Jeg erfarte at det å springe på brua var en merkelig affære. Prøvde nemlig løpe siste biten. Går jo greit å gå, men skal man springe, så gir på en måte brua etter, så man får ikke "sparket fra", og det var vanskelig å få opp farta. Virket som brua motarbeidet meg. Litt merkelig følelse..

Mareno hadde sagt at  hvis vi ville ha ham med på noe annet etterpå så regnet han med å være ferdig med jobb for dagen da, så det ville gå greit. Jeg ringte han da vi var ca midtveis til parkeringsplassen og spurte om han ville bli med å gå utover til Vikan. Det ville han. Han ventet på oss i Pollkrysset da vi kom dit, og lot bilen stå og satt på med oss til Straumsjøen.

Joda jeg ville vel funnet veien utover der uansett. Iallfall med Vanjas hjelp ;) Visste jo hvor man skulle parkere og da var det ikke mange steder å ta feil.. Røde T-er stod jo både her og der. Vanja tok mange flotte bilder på turen, jeg får nøye meg med mine og noen av gubbens.

 Fotavtrykket hass Tykje! Sies det. Ser ut som en hest har sparket her, synes nå jeg.

 Ved første lykta

Den store jettegryten lå nok godt under i flo og bølger, vi gikk jo dit på høyvann. Men jeg har jo et gammelt bilde, stor, rund stein, men selve "gryta" her har litt igjen før den blir rund.. Superdatter Marian som "poserer". Men her ser du noe av det som lå under i floa, Vanja! :)

Vi så jo forsåvidt andre mindre, men uten stein... Slik som her..

Litt bratt til tider, men helt greit å gå når man har sikring langsmed stien. 

Jeg har jo gått her før, men faktisk aldri (så vidt jeg kan huske) helt til lykt nr to.

Foto: Mareno

  Gammel "remedie"! (da snakker jeg ikke om mannen på bildet!) Og fin utsikt!

Foto: Mareno

Var jo litt ekstra morsomt med stige for å komme seg opp til toppen :)

Stige nr to, kortere og ikke så bratt som den første.

Pause her på toppen, med litt nøtteblanding og kjeks. Godt for foten min å hvile litt, kjenner jeg.. 

Her ytterst fikk vi se veldig fine farger i horisonten. Mareno fortalte i hytt og pine og hadde navn på alle småskjær, fjelltopper og alt mulig annet rundt om.

 På tur tilbake mot utgangspunktet igjen..

Her kommer vi forbi den første lykten igjen. Gikk på øversiden på tilbaketuren, vi var jo helt ved lykta da vi gikk andre veien.

Foto: Mareno (som måtte få med seg orkidèen)

Mareno fortalte også om presten som trodde seg alene, og som svett og sliten tok et forfriskende naken-bad da han kom til bukta der de fraflytta husene står (nå fritidshus), på tilbaketuren.. Som da ble tilsnakket av folk som akkurat da viste seg å være i et av husene, nakenhet ville de ha seg frabedt rundt husdørene tydeligvis..

Jeg hadde jo vondt i meg fordi Vanja ikke hadde spist skikkelig siden hun forlot Myre! Mareno spanderte "Turblanding" (nøtter/sjokolade) da vi var ved ytterste fyrlykta og jeg hadde med en kjekspakke, så ingen døde av sult, men det er jo ikke akkurat skikkelig mat. Men jeg glemmer jo at andre blir sultne når jeg selv ikke tenker på mat. Og jeg tenker sjelden på mat når jeg ellers er opptatt med andre ting..

Tilbake i bilen beslutter vi å ta turen hjem via Mannen fra havet. Så får Vanja sett den siden av bygda også. Fjærvollsanden, Litjøya og Gaukværøya, bla.

Ble fint vær da vi ankom Mannen fra havet, så fikk noen bilder her. Også når sola skinte i krystallen!

Foto: Mareno

Foto: Mareno

Marian var med padleforeninga (heter det det?) ved Vinjesjøen (rettelse: Mareno sier det heter Vesterålen Padleklubb), de skulle på helgetur til Gauk-Værøya. Hun hadde glemt vanntettkameraet sitt hjemme trodde hun (er hun sin mors datter, så dukker det vel opp i bilen eller bagasjen etterhvert). Men siden vi var like ved da hun ringte, så stakk vi nedom, så fikk hun låne Marenos kompaktkamera, så hun slapp å bruke speilrefleksen på havet..

Da vi så dro hjem igjen var det å koke potet, lage agurksalat og piske rømme, og deretter innta et bedre måltid med avkokt sei. Som vi fikk dagen før hos tante og onkel som hadde gjort storvarp på sjøen! :) Tusen takk for maten! :) Vet ikke om gjesten syntes det var godt, men hun var vel såpass utsulten at hun uansett var nødt til å forsyne seg flere ganger. Hun påstod sågar at rabarbragrøten til dessert ikke var det minste sur! SÅ sulten var ikke jeg, iallfall! :)

Etterpå skulle Vanja kjøre til Øksnes/Myre igjen, men ville kjøre bortom Hovden på turen. Vi tilbød oss å være med også dit, så vi kjørte dermed til Eidet ilag, hvor hun satte bilen og satt på med oss utover til Hovden. Først bortom småbåthavna i Nykvåg. Mye som kan fotograferes..

Det lille som er igjen av fuglefjellet.

Fin tur til Hovden, lenge siden jeg har vært der. Og de har jo "rota" en masse ved moloen. Fylt ut et ganske stort område. Enda mer av den gamleste delen er vel blitt borte. Så egentlig ganske så stygt ut, syntes iallfall jeg.

Foto: Mareno

Men noe av det gamle står fremdeles, godt handtverk. Slik som her. Heldigvis tok Mareno foto, jeg var visst kommet ut av knipsemodus.

Skulpturen oppå haugen ytterst på moloen måtte vi jo og å se på. Støvelen her er visst en del av det. Og den matcher genseren til Vanja! :)  (rettelse: Mareno sier støvelen ikke hører til her, det er nok noen som har hatt det "moro")

Foto: Mareno

Da var det igrunn blitt ganske sein kveld, vi tok farvel med Vanja på Eidet hvor hun hadde bilen stående. Jeg oppdager jo først nå når jeg ser bildet at hun har Kom og Dans-reklame i bakruta. Som seg hør og bør en swingdame! (hvorfor har ikke jeg sånn reklame.. Jaja, det hemmer jo utsikten bakover litt , så like greit kanskje. Ei trøst iallfall;) )

Ok, så kjørte hun til Myre, vi kjørte hjem. Ble mye gåing til meg å være denne dagen, så det kjentes i føttene. Gikk greit til Blommenholm, men var nok litt mere ulendt ved Vikan, så da merktes det. Og hoftene også på slutten. Tror det ble akkurat passe på-grensa-dose den dagen.

Tusen takk for besøk og kjempetivelig dag. Velkommen tilbake! :)