Trehyrna, Oktober 2018

Foto: Mareno

Trehyrna, eller Trehynna som mange (de fleste Bøfjerdinger?) sier, er en topptur som gir 30 poeng i TellTur-systemet. Jeg har aldri gått en slik tur. Det er litt mer "heavy" enn f.eks Lynghaugtinden, Vetten, Måtinden osv, som bare gir 10 poeng.. De er jo utfordrende nok for meg, (turen til Måtinden glemmer jeg aldri, fullstendig panikk i første (og veldig bratte!) stigninga). En 30-poengstur virket jo totalt uoppnåelig..

Men jeg har jo hatt en drøm.. Om Trehyrna. Har skjønt at Gubben også kunne tenkt seg dit. Har sett på Facebook at enkelte (nevner ikke navn) tar seg en rask ettermiddagstur på Trehyrna. Det høres jo enkelt ut, men jeg har jo forstått at for sånne som meg, så er det nok litt mer "jobb" enn som så

Har nevnt tanken for Gubben. Han har selvsagt lyst. Men han vet jo at jeg kan bli en "klamp om foten". Den fysiske helsa mi (artrosen) er èn ting, syra i leggene i stigninger en annen ting, høydeskrekken er nok det verste. Det mest utfordrende. Mareno har sett meg på det verste, når høydeskrekken tar fullstendig overhånd. Vel, mindre "anfall" har nok mange ganger gått han hus forbi, når jeg presser meg, selv om hele jeg skjelver eller at jeg må stoppe opp, og antakelig har han trodd jeg bare har vært "utkjørt".. bare måtte ha en pause... Jeg har jo vært god til å dekke over.. hjerne på høygir.. sånn utafor-mæ-sjæl-opplevelse...

Men når det blir ille nok, så stopper ALT opp. Pulsen raser, jeg hyperventilerer, og klarer ikke røre meg. Tårene renner, svetten likeså, jeg klorer meg fast, tør ikke røre en finger! :( Og blir forbannet når Gubben prøver hjelpe.. Han strekker ut en hånd, sier: (med all verdens medfølelse/forståelse), - hold meg i hånda, sett foten der, trø her, trø der, gjør sånn og sånn.. og jeg klarer ikke KRABBE en gang. Heldigvis har han tatt poenget når jeg sier NEI, la meg være i fred! DA er grensa nådd!

Ting tar tid. Må bare fokusere på pusten, kontrollere meg selv, avlede tankene (lettere sagt enn gjort). Men til nå har det jo alltid gått over etter ei tid. Og selv om det fremdeles føles nokså uutholdelig har jeg etter hvert klart gå videre.. Da blir man jo også litt stolt av seg selv.

Men altså: Stod opp til en aldeles nydelig dag i dag. Gubben hadde fri-fredag. Og jeg tenkte vel "Nå eller aldri!". Iallfall siste sjanse i år. Så sa at i dag var det jo ypperlig for å gå til trehyrna... Prikk, prikk, prikk...

Fikk ikke noe svar med det samme, men etter ei stund kom det en kommentar om at ja, saging av trær og div annet kunne jo ofres for en tur til Trehyrna..

Klart det kan! :) OK, Ja, da går vi for det da!

Klokka var halv elleve da bestemmelsen ble tatt, jeg tenkte at da bør vi klare være klar til å gå kl 12. Vel. Som vanlig så måtte Gubben skrive ferdig et par saker til avisen før han kunne gjøre noe annet, selv om han hadde fri-fredag. Vi dro vel hjemmefra rundt 12... En halv times kjøring til turstartstedet.

I mens sjekker jeg TellTur.no. Som sier om Trehyrna-turen:

"Kjør veien mot Nykvåg, parker på toppen av bakken etter Sandvikssanden, Sandvikshalsen. Dette er startpunktet for turen. Gå ned til sandstranda ved sørenden av Trehyrnvatnet. Kryss stranda og følg stien langs elvedalen , «renna», ganske langt oppover. Ta så mot øst, og gå slik at du kommer opp på sørsida av selve toppen. Gå litt rundt toppen mot øst, der er det ei god renne å gå til toppen. Siste del av løypa kan virke litt luftig. Beregn ca. 4 timer på turen".

Siste del av løypa kan virke litt luftig, ja...... Hmm...... 

Turen er i kategorien "krevende" og gir hele 30 TellTur-poeng! Ok, vi kjører hjemmefra mot Nykvåg. Parkert og klar til å gå fra Sandvikhalsen litt før halv ett.

Trehyrna, Trehynna. Den høyeste av disse tre toppene er målet vårt. Vi er skjønt enig i at det går an å snu. Hvis det blir for kaldt, for bratt, for skummelt eller for slitsomt/vondt.

På kartet ser det slik ut..

På parkeringsplassen står det skilt at elgjakt pågår.. Glad jeg har den knall rosa anorakken! :) Og glad for at elgjakta i vårt vald var over før det var gått ei uke! :) Ellers hadde det vel ikke blitt fjelltur på meg i dag! Da hadde nok Gubben vært på jakt fremdeles :)

Før vi starter oppstigninga må vi først gå nedover.. ned til dette vannet. Tanken slår meg at når vi skal tilbake igjen så blir jo siste biten av turen oppoverbakke! Liker ikke! Men skitt, må vi så må vi! :)

Dette skiltet har vel en gang stått oppreist... Nå lå det nede, men det kan jo rettes på. Ikke vår oppgave iallfall! :)

Mareno stopper halvveis ned til vannet og fisker denne orange saken opp av ryggsekken, og fester den deretter på sekken. Tydeligvis "alltid beredt!" Nå kan også han vises for elgjegerene. Iallfall hvis de er bak han! ;) :)

Ikke vanskelig å skjønne at det trengs skilt for å opplyse at dette er drikkevann som ikke skal bades i. Her er jo faktisk ei ganske fin sandstrand, så på varme dager frister det nok med et bad her... Helt i enden av stranda kan det skimtes ei blå plast-tønne...

Og halvveis bortover stranda finner jeg denne i gresskanten. Den var over halvfull av sand (tung), men jeg tok den nå med..

Og lempet den i den blå tønna noen ti-meter bortenfor. Dagens gode gjerning! :)

Etter stranda bærer det oppover. Her ser vi oss tilbake. Den røde ringen er tegnet rundt bilen vår på parkeringsplassen på Sandvikhalsen, der vi startet turen.

Vi følger stien som går langs bekken oppover.

Ganske vått her og der, glad vi tok på skikkelige (og høye, ikke ankel-) Goretexsko.

Ikke mye mobildekning oppigjennom her. Fjell stenger effektivt. Jeg oppdaget plutselig at jeg hadde fått ei tekstmld and blomsterlevering fra blomsterbutikken, de spør om vi er hjemme? Det var ikke enkelt å få svart på den.. Redd jeg skulle tømme mobilbatteriet i forsøk på sending..

Her er vi kommet så høyt at vi ser litt av Sandviksanden. Den ligger på baksiden/nedsiden av Sandvikhalsen, der vi har bilen stående.

 Endelig kommet i sola igjen også! :)

 Og nå har vi utsyn andre veien også. Og meldingen gikk tilsist avgårde.

 Litt panorama...

Her ser vi Åsandstranda rett over fjorden. Dit har vi gått flere ganger.

Her er terrenget blitt noe mer skrint. Mer og mer stein/grus og mindre vegetasjon. Bare litt lyng her og der..

Men hvor er stien? Nei det er nok ingen sti her. Men heller ingen merking. Så hvor skal man gå? Hvor langt mot øst? (eller høyre som det blir for meg!). Jeg blir irritert når jeg ikke har klar merking å gå etter..

Og jeg blir mer og mer usikker på at vi går på riktig sted. Kjenner stressfaktoren øker... Pulsen øker, og jeg må bare stirre i bakken ei stund og prøve roe meg ned..

Tenker at det er dumt at ikke Monsen gikk her i sommer, da hadde det nok vært skikkelig merket! :)

 Men oppover går det iallfall! :)

Endelig en varde! Da har her iallfall vært folk før oss! ;) Litt lettelse.. Og etterhvert dukker det opp fler og fler små varder/merker. Trykket i brystet forsvinner litt etter litt.

 Ja, det er et stykke igjen....

Dette er vel også ei merking. Men den ligger ganske flat, så vi så den ikke før vi var på øversiden av den..

 Ganske bratt her.. Ikke så rart at jeg klamrer meg fast til steinen! :) Foto: Mareno (med min mobil)

Foto: Mareno (med min mobil)

Jeg oppdager plutselig at det kommer et menneske et stykke nedenfor oss. En mann. Jeg gjør Mareno oppmerksom på det.

Og like etter gjør han meg oppmerksom på denne personen. Et stykke over oss. Dette er iallfall ei kvinne. Kledd i rosa med langt lyst hår. Om de to hører i hop, er vanskelig å vite. Dama har iallfall stor fart. Mannen er et godt stykke nedenfor oss, og ser ut til å gå i omtrent samme tempo som oss..

 Det blir nå brattere og brattere..

Når vi kommer helt opp på kammen innunder selve toppen, kommer ho dama vi så tidligere inn fra høyre. Det viser seg at hun også er litt usikker på hvor hun nå skal gå. Hun har heller aldri gått her før... Vi står og prater litt, så kommer den mannen jeg så tidligere opp. Det viser seg at de er et par, og HAN har gått her før. Han viser vei. Vi må rundt og litt bak der vi nå står, og der er det litt mer "luftig", ja. Men akkurat der det er "verst" liksom, er det iallfall fast fjell, så jeg føler faktisk det går veldig bra. Blir litt kjepphøy et lite øyeblikk! ("-Blir det ikke verre enn dette opp til toppen, så skal jeg nok klare det!")

Men mannen har det travelt, sier han, og er ute av syne på et lite øyeblikk. Vi prøver følge dama, men hun forsvinner også etter ei lita stund (Mareno venter jo på meg).. Så da vet vi ikke lenger hvor det er best å gå videre oppover..

Og vi gikk nok litt for langt mot høyre nå også. Et stykke. Var et par steder jeg hadde hjertet i halsen, vi måtte liksom runde på utsiden av berg.. det var bratt og lite å holde i. Litt på grensa for meg, i grunn...

Gikk litt bedre når vi kom oss inn i selve "renna" igjen. Og:  Oi! Her SER jeg jo TellTurkassen! Ja, å snu nå er jo ganske utelukket! Nedturen tør jeg ikke tenke på. Må de hente meg i helikopter, så kan de uansett like gjerne hente meg på toppen, som her nede, tenker jeg.

Så er vi på toppen. Ikke noe å si på utsikten, nei! :) Det andre paret er fremdeles her. Total tid fra bilen og opp: 2 timer 40 minutt.

 Det synlige beviset! Foto: Mareno

En liten snutt som viser litt av utsikten fra toppen!

Foto: Stine Bergli

Ja, de andre to hadde ikke mindre fart på nedturen enn da de hadde da de gikk opp. De forsvant fort i fra oss. Før de gikk i fra oss fikk vi vite at jenta er Stine Borgli, en av de virkelig gode sykkeljentene! Landslagsrytter. Ikke rart hun var sprek!

Her er det bratt og mye løst underlag, men det gikk likevel litt bedre enn da vi gikk opp, følte jeg. Holdt oss midt i renna nå helt til vi kom ned og rundet til (høyre) framsia av toppen.

Et stykke ned i renna spør Mareno om jeg tok bilde av TellTurkoden? NEI, det glemte jeg!!! Så ikke i TellTur-kassen en gang. Jaja, jeg får kanskje spørre Astrid om å få den, hun har jo vært her tidligere i sommer, og jeg har jo tross alt bilde-bevis nå for at jeg har vært der... Hvis hun husker koden...

Sitt i ro her, sier Mareno, han skal stikke opp og sikre meg koden. Jeg protesterer svakt, men ok.

Jeg sitter i ro her, rører meg ikke, iallfall ikke mer enn at jeg får tatt dette bildet av Mareno på toppen (igjen) for å hente koden til meg. Når han kommer ned til meg igjen forteller han at han skrev oss i boka også! Kjekt! :)

Bildet av boka tok han FØR han skrev oss inn! :) Foto: Mareno

En liten pause! Nedest i renna igjen, straks er verste stykket unnagjort. Foto: Mareno

Når vi igjen er vel nede under selve toppen, så er jo resten av nedturen rein barnemat. Vi tar oss en liten kaffepause igjen. Og jeg har jo med litt LK-snacks! :)

Mareno har nett, og sjekker ett eller annet på mobilen... Mer vind på nedtur enn opp, så ørevarmerene er kommet på).

 Spesielle striper i fjellet her... Lag-på-lag...

Kommet litt lenger ned, så oppdager vi disse to. De har (enn så lenge) berget seg for elgjegerene. Får bare ønske de lykke til videre :)

Vi kommer ned til Trehyrnvannet igjen. Og Mareno plukker noe plast som ligger der, ikke langt fra den blå tønna, dette heller. Det havner da selvfølgelig også i tønna, før vi går videre.

Men det skal også sies at disse to "funnene" var det eneste vi så av søppel på turen. Det er antakelig heller ikke "gjenglemt" av noen som har gått til Trehyrna, men mest sannsynlig noen som bare har vært nede ved Trehyrnvannet. Fisketur, grilltur el lign. Det er tydelig at Trehyrnatoppen ikke er noe typisk "turiststi".

Den siste motbakken gikk helt greit, jeg er jo kommet meg "i varmen"! :) Tilbake ved bilen, er sola nesten nede i havet. Helt passe tid å komme ned på! Vi har gått i fire timer 40 minutt. Det synes jeg er helt ok, når det er beregnet 4 timer. Vi har jo hatt mange stopper og også gått litt lenger (mot øst og tilbake) enn vi kunne gått..

På tur mot Eidet, like før Gustad treffer vi på mor og barn. Ja, ingen tvil om at vi har nok av elg i bygda.

Her ser det nå mest ut som en elg med 6 føtter! :)

Kan egentlig ikke helt fatte at jeg virkelig har vært på Trehyrna! Er vel kun Møysalen som kan toppe dette! Møysalen har jeg for flere år siden sagt er utelukket, men jeg vet jo egentlig ikke hvor krevende den er. Antakelig litt for krevende, selv om den fysiske formen er bedre enn på mange år. Vet at man må over noe bre, stegjern og tau og at den tar omtrent hele dagen, 10-12 timer anslagsvis.. Vel, trenger ikke tenke på den i år iallfall, nå er det definitivt høst og neppe flere toppturer i år.

Ja, slik har smartklokka logget turen. Jeg startet den ikke før vi krysset første bekken, og da vi kom tilbake kjørte vi et lite stykke før jeg kom på å stoppe den igjen. Men her er altså veien vi gikk.

Vel hjemme var det bare å få kodene på plass. Så nå står vi der. Topp to av "Siste fem"! :) Ganske så stolt av meg sjøl, må sies! :)