Skårvågfjellet med Sylvi august 2020

Skårvågfjellet med Sylvi

Melding fra Sylvi (venninne i Sigerfjord/Sortland) på mandag, vedlagt link til innlegget mitt fra turen vi hadde i august 2017, og spørsmål "Blir det en ny trivelig tur?"

Selvsagt! Vi avtaler å gå på onsdag. Kan vi kombinere fjelltur med bærtur? spør hun. Det må jo gå  bra. Masse bær i marka, både multer og blåbær. Blåbæra muligens litt lite moden, men nedlunt kan den være ok, tror jeg. Bra værmelding, og Sylvi får avspasere jobb fra kl 13. Jeg tenker at Skårvågfjellet må være et godt Kinderegg, inneholder alle ingredienser! :) Jeg var der for ei uke siden, så føler meg nokså trygg på å finne fram også! :) 

Sylvi er hjemom og spiser litt, kjører til Bø og ankommer hjemme hos meg i 15-tiden. Litt forberedelser (dotur, fylling av vann, litt omkledning...)...

Avtaler at vi kjører avgårde på min bil. Setter meg inn, klar til å kjøre.. Hvor er mobilen min? Her er hva jeg ser ut frontruta... (mye rot, ja, sorry, -men det er ikke miiin feil!)).. Det ligger noe "uidentifiserbart" på hjørnet av platten.. 

Haha, her ligger den! Det var nok mobilen ja. Aner ikke verken nårtid eller at, jeg har lagt den der.. Men akkurat den er nok min feil, ja! :)

Føler meg ganske sikker på at denne gangen skal jeg ikke misse stedet vi skal parkere.. Og det gjør jeg heller ikke! Stolt Lisbeth! :) Parkerer (slik at vi ikke hindrer ferdsel på grusveien i bakgrunnen) og vi starter gå.

Stien starter her på andre siden av asfaltveien. Sylvi er klar til avgang! :) Og bærplukking! :)

Ikke gått særlig langt før Sylvi oppdager stor, flott, moden blåbær. Det blir plukking! Bakken her ligger i skyggen nå, men bæra er så fin at vi bare MÅ plukke..

Blir en halvliter på meg ca og jeg er sein plukker, så det tok nok litt tid... Innser at skal vi nå toppen før sein kveld må vi rusle videre. Ikke så lurt å plukke spannet fullt på tur opp heller, og må gå og bære på det hele tiden. Man kan jo fort falle...

Ja, jeg gjør jo også det. Faller. Som jeg jo alltid gjør når jeg har plukket bær! (Lisbeths lov!). Har ikke satt på lokket som jeg har med til spannet en gang. Men utrulig nok så gikk det bra med bæra denne gangen. Bærbøtta mi nå har jeg jo i et slikt magebelte, så jeg hadde begge hendene fri og kunne ta meg litt for, og selv om jeg gikk en omgang rundt sidelengs, så mistet jeg ikke ei eneste blåbær! Slo meg ikke vesentlig heller :) 

Vi går videre i sakte tempo.. Ingen hast, mye "sjabbing". Og mye "magesyre" i leggene som Sylvi sier, på oss begge. Det går jo oppover... 

Ser flere sommerfugler. Denne har en veldig "slitt" vinge på venstresiden, mye er rett og slett borte! Sylvi lurer på at den kanskje ikke kan fly lenger. Det kan den! Får vi bevist. Men ser ikke bort fra at den kan få slitasjeskader/feilbelastnigner, siden vingen neppe funker like bra som den høyre..

Sylvi har velutviklet plukkegen, så det blir stadige småstopp og knebøyinger...

Nærmer oss etter hvert toppen (det tok sin tid) og stien deler seg. Hvilken skal vi velge? Hvor gikk du sist, spør Sylvi. Nei, det aner jeg ikke. Hun flirer, typisk Lisbeth da. Vi velger venstre.. 

Røsslyngen står flott nå! :) 

Det blir noen stopp for å nyte utsikten! Sylvi liker at vi ikke må gå gjennom masse skog i Bø.. Ja ikke mye skog på denne turen i hvert fall... 

Plutselig er vi så langt oppe at jeg kjenner kjenner meg igjen og vet at vi er like ved "Dørhollet". Vi tar til høyre her, sier jeg. Og går i front.

 

Og plutselig ser jeg skiltet som jeg trodde var blitt borte forrige gang. Men jeg innser nå at det var fordi vi gikk lenger til venstre da, så da var det lett å overse. Hadde vi gått til høyre i "krysset" litt lenger ned, så hadde vi kommet rett forbi skiltet. Var nok der Mareno og jeg gikk, forrige gang, da jeg SÅ skiltet!. Ok, da vet jeg det: ta høyre der stien deler seg når man nærmer seg dørhollet/toppen..     

Her er det bratt ned! "Døra" er litt skjev da, men det får så være, den er jo "gammel og slitt"! Sylvi gav høylytt uttrykk for overraskelse og beundring da hun så hva som plutselig dukket opp rett foran nesen hennes! Dørhollet er fasinerende! Og bratt ned, ja. (Foto: Tone Kronlund)

Da jeg gikk her sist helg med kusinene mine, var det ingen av oss som gikk ned i selve dørhollet. Men det skulle Sylvi. Hun har ikke høydeskrekk, forteller hun. Jeg tok bilder med mobilen hennes. 

Og jeg kunne jo ikke være dårligere. Jo. Dårligere var jeg nok. For jeg måtte (nesten) hele tiden ha noe å holde meg i mens jeg gikk ned (og opp). Alt for mye løst grus og stein, til at jeg følte meg trygg.. Men kom meg ned (et stykke i allfall) og Sylvi tok bilder.

Etterpå ble det bilder av hverandre oppå steinen over dørhollet. Det er en mindre utfordring, men ser jo kult ut å bilder.

Så går vi videre mot toppen. Jeg tror jo hver gang jeg er her at det er jo bare litt til venstre, bittelitt opp, så er man der. Joda, stemmer sikkert, men "bittelittopp" en alltid mye lenger enn jeg forestiller meg.

Men omsider er vi oppe. Litt kaldt her, en del vind, fra nord konkluderer vi (-som om jeg har peiling på retninger!).

Men det er vel på tide å gå ned igjen, det begynner bli seint og Sylvi har vel en times kjøring hjem, etter at hun har hentet bilen som står hjemme hos meg..

Skriver meg inn i boka på toppen. Skriv inn meg også sier Sylvi. Ok, greit.... Jeg skriver Sylvi... og kommer ikke for mitt bare liv på hva hun skriver seg for. Totalt hjernteppe. Går ikke over heller. Til slutt må jeg bare spørre. Hva skriver du deg for? Lysfjord. Ja, seff! :) Huff-a-meg! :) 

Blir noen flere bilder på toppen... 

Sylvi kjenner igjen seg igjen. Er det Vikan som vi gikk til for 3 år siden? spør hun. Fantastisk! Jeg hadde ikke sett det før hun nevnte det.. Men da kunne jeg jo vise henne Flaskforet også, dit vi ikke gikk den gangen. Da ble det mest bare blåbærplukking! :) Men vi må kanskje gå hele Kyststien en gang. Kanskje ta med Sølvi også!? 

Ja, det er bare å nyte solstrålene! :) Før vi tar på nedtur... 

Skyggene begynner bli lange nå... 

Men atter en gang har vi hatt en fantastisk dag! (Foto: Sylvi Lysfjord)

Det er heldigvis raskere å gå ned enn opp. 

Vel, iallfall inntil noen multer på siden av stien lurer oss enda et stykke bort fra stien.. Plutselig fant vi litt mer enn sånn bare 3-5 multer... Vi tar alt som er modent, karten får selvsagt stå. Som også de som har vært her før oss har gjort. Så godt å gå på multemyra og se at hamsene står igjen etter de som har vært her før :) Var fine store modne bær vi fant! :) Nå blir det straks skygge resten av nedturen.. 

Nesten nede slår jeg fast at jeg atter en gang har satt ny rekort til Skårvågfjellet! Ikke på rask tid altså, men totalt motsatt. Har gått hit med Vesterålsrockeran på 2,5 timer, med Mareno på 2 timer, 3 kvarter, med Tone og Marianne på 4 timer, og nå ny rekord igjen: 4 timer, 35 minutt! Det må jo være et godt bevis på at jeg er blitt enda bedre på å stresse ned, kose meg, nyte turen... 

Glemte stoppe klokka ved startstedet (den grønne pila), så resten av streken derfra og til den røde markeringa er starten på bilturen hjem.

Men det er jo veldig greit, for da ser jeg jo hvor jeg kjørte feil. Jeg fant nemlig ikke rette veien hjem! Tok feil i krysset ved 7-tallet og havnet på ukjent sted igjen... Skjønte det var feil da veien plutselig ikke var asfaltert lenger.. Forberedte Sylvi på at det kunne ta tid før vi kom oss hjem, men at jeg hadde nesten full tank, så vi kunne kjøre lenge og lete etter riktig vei..

Ok, da har vi altså vært på Søberg! Sier Gubben når han ser bildet av kjøreruta (jeg svingte høyre istedenfor venstre ved 7-tallet)..  Og da var det ikke der vi hadde vært på forrige turen da Marianne kjørte, nei det var helt nede på Skårvågen, sier gubben. Ok, da må jeg visst inn og redigere det blogginnlegget, jeg trodde vi var havnet på Søberg da..

Sylvi finner det veldig morsomt at jeg har kjørt feil, "Og du har bodd i Bø i hele ditt liv?" Ja! Men hun er enig i at Bø er komplisert, det går jo veier alle veier, og både på kryss og tvers. Og jeg er jo ikke på "utflukt" og gjør meg kjent rundt om på alle småstedene i bygda til stadighet :) 

Mareno sier jeg har bare godt av å kjøre sånn feil, så kanskje jeg lærer noe... Joda. Vel, kanskje.... ;) Husker vel et års tid iallfall nå (får jeg håpe!) hvor hhv Skårvågen og Søberg er henne... :) 

Ok, dette ble min dagens fangst. Ikke allverden, men akkurat passe bonus! :) 

Hjemme i 21-tida og Sylvi har en times kjøring igjen hjem. 

Når jeg rydder ut av sekken min oppdager jeg posen med knutekålbiter som jeg skulle ha til knasking underveis. Den hadde jeg helt glemt av. "Du altså!" skriver Sylvi når jeg forteller det på Messenger. 

Tusen takk for turen, Sylvi, og takk for initiativet! :) Jeg trenger ofte et spark i "ræva" for å komme meg på slike turer. Nå fikk jeg jo trimma både kropp, lattermuskler, sjel og stedssansen! :)