Vel ei ukes tid siden jeg reiste til Tromsø. Lisbeth på tur. Som ledsager. "Medisinsk nødvendig" ledsager som det så fint heter. Tillatelse fra høyeste hold for å kunne bo på pasienthotellet nå under koronaen, LEDSAGER!? -JEG, som bruker spøke med at jeg selv har behov for ledsager på tur. En spøk med nokså stort innslag av alvor. Ikke uten grunn....
Denne gangen har jeg ikke gubben med som backup, så det kan jo bli spennende. Heller ikke Sølvi som iallfall bruker holde styr på at jeg ikke går meg vill! (eller går ut av heisen i feil etasje!) er med. Det bør jo helst ikke bli slik at pasienten må være ledsager for meg.. Hva har jeg påtatt meg nu? Skrekk og gru!
Søndag 14. februar
Vel. Vi måtte reise søndag ettermiddag. Fly til oss begge var bestilt av Pasientreiser. Pasienten hadde fått sms med flytider og kunne sjekke oss inn på forhånd, men boardingkort måtte skrives ut på flyplassen, stod det. Jaja.
Mareno kjørte oss til flyplassen. Jeg ble jo veldig overrasket da vi kom inn der og jeg ikke kjente meg igjen. Totalt fremmed bilde! :( Jeg reiser jo "aldri" fra Skagen (bitteliten småflyplass), så hadde selvfølgelig flyplassen på Evenes godt plassert i hodet. Vel, vi reiste jo herfra i oktober, så jeg kjente meg faktisk igjen etter litt (litt mer enn litt) tankevirksomhet... Hmm... noe gjenkjennelig her.. tror jeg...
Vi fikk utskrevet boardingkortene, selv om der ikke var betjening da vi kom.. det dukket nå opp en fyr etter hvert som fikset biffen! :)
Da vi var kommet gjennom sikkerhetskontrollen så fant ikke "pasienten" boardingkortet sitt i farta... Litt roting gjennom sakene, så dukket det nå heldigvis opp etter litt. Jeg tenkte med meg selv at det var nå godt det var hennes boardingkort som ble borte ei lita stund, og ikke (som vanlig) mitt. Jeg ville jo fått helt panikk! Blitt til latter og definert som "Lisbeth på tur". Som vanlig...
Jeg savnet ikke boardingkortet mitt før vi stod i køen ved boarding og skulle om bord... Kjente i lommen, i alle rom i veska, i bukselommene. UPS. Hadde jeg følt meg ovenpå et øyeblikk? Sånt straffer seg! Panikk. Men hadde jo fått det på mobilen også etter mye om og men. Men så var det og finne det der da.. Vel, i siste liten (takk og pris!") fant jeg det i venstre lommen på ytterjakken. Venstrelommen, som jeg jo aldri bruker til noe! Men uansett litt rart at jeg ikke hadde lett der. Jo, antakelig kjente jeg i den lommen også med det samme, men uten å kjenne det. Det var jo i veldig tynt papir, rullet sammen...
Vel, det dukket altså opp igjen og vi kom oss om bord.
Flott flygevær. Turen gikk fint og er jo ikke lang.
Drosja som kjørte oss til sykehuset hadde en diger bamse plassert i passasjersetet foran. Med diger menes diger. Satt i sikkerhetsbeltet, og hodet passet med nakkestøtta. Smart måte å unngå at passasjerer setter seg inn foran nå i disse koronatider! Tenkte jeg skulle spørre om jeg fikk ta bilde av den når vi gikk av, men det glemte jeg selvsagt. Drosjesjåføren var en nokså pratsom type, kom fra Hennes i Vesterålen fikk vi vite. Framme på sykehuset i 17-tida.
Sjekka inn, og jeg fikk meg to nøkkelkort. Greit å ha et i veska og et i jakken, så må jeg vel klare å finne iallfall ett av de når jeg skal låse meg inn.
Registrerte at siden sist vi var her (i november) var det nå kommet oppslag om maks 2 stk i heisen samtidig. Det var jo noe vi reagerte på sist. At det ikke var begrensing. Plutselig kom det inn folk så det ble 3-4-5 stk samtidig. Hvordan overholde noe 1-meters regel da? (vi stod alltid over til neste heis, eller tok trappa, hvis det var folk i heisen når vi skulle ta den). Forbedring på det nå da.
Roa ned litt på rommet. Har heklinga med! :)
En liten tur på sykehuskiosken (ukeblad, farris, peanøtter). Ja, max to i heisen. Går jo greit det når man står en i hver ende. Jeg tok heisen alene. Fra 11. etg som jeg bor i. Heisen stoppa og mann kom inn da jeg gikk ut.. Ja, jeg var iallfall godt på tur ut, da mannen lurte på om jeg ikke skulle lenger ned enn til tiende? Akkurat. Var jo bare kommet en etasje ned, og jeg skulle jo helt ned til 6 (resepsjon og kiosk)! Men hyggelig mann, fortalte at han selv hadde gjort samme tabben flere ganger. Ja, jeg er nok ikke alene om det. De fleste har vel opplevd det. Jeg gjør det bare litt oftere enn folk flest! Omtrent hver gang. Automatikken tar over, - når heisen stopper så går jeg ut!!! :D
Så var det TV-tid, Farmen og div, og relativt tidlig kveld (til meg å være iallfall).
Mandag 15. februar 2021
Ble ingen frokost på meg i dag. Men jeg bruker ikke spise frokost, så helt greit. Bortsett fra at det er litt surt å ha rom inklusive frokost, og så ikke benytte seg av den! Får sånn følelse av bortkastede penger, liksom... Det ble div "sykehusting" i stedet noen timer framover. Og så var resten av dagen til fri disposisjon.
Ja, var ferdig i god tid til middag. Har jo gledet meg til den der kjempegode sjokoladekaka de bruker ha i dessertbufeen. Spiste kyllinggryte med kokossaus først. En diger porsjon, veldig godt! :) Så ble det sjokoladekake (2 stk!), rød gelé og masse vaniljesaus! Prisen for buffeen var (veldig overraskende) økt fra 195 til 225 kr fra november til nå.. Litt drøy prisøkning synes jeg..
Gikk meg så en tur på butikken. Sikkert fornuftig med litt frisk luft. Og så får jeg testet om jeg finner fram alene. Har jo gått "1000" ganger i de 6 ukene vi var her i okt/nov. Ja, det er jo to sånne kolonialbutikker i nærheten. Begge er Extrabutikker. En i ene retningen og den andre i motsatt retning. Vi besøkte begge like flittig. Omtrent samme avstand.
Ja, orienteringssansen min er jo nokså kjent.. Jeg tror likevel jeg har høvelig peiling her nå, har jo gått veien ørt'n ganger sammen med Mareno. Til begge butikkene. Problemet oppdager jeg når jeg er underveis, er at vi ikke gikk samme vei hver gang.. Da blir det rot i tåkehodet mitt! Men jeg har faktisk litt oversikt. Vet at kommer jeg meg bare ned på "hovedveien" så er det bare å følge gata mot venstre til jeg ser Extra. Ja, det funket! Kom nok ned til hovedveien/gata tidligere enn hva vi hadde gått før, så jeg var litt i tvil underveis om jeg kom rett (når jeg så bygg jeg ikke kjente igjen), men det gjorde jeg! Fantastisk!
Det ble "Spot on"! :) NÅ skulle gubben sett meg! Alene på tur og jeg finner fram!!! Han ville blitt imponert! Sikkert Sølvi også! ;) Nå er det bare å ta fram munnbindet!
Ja, fant det fram og fikk munnbindet på plass før jeg skulle inn døra. Pakka hanskene i lomma. Eller.. ... - Hansken? Den var visst entall... Hvor var nr 2? Sjekka i lommen. Nei, kun EN hanske! Hvor var den andre? Snu. Gå tilbake.
Og der ligger den! Takk og pris. Hadde jo planer om snømann i dag. Da trengs (to) hansker! Uansett kjipt hvis den var borte. Ordentlige skinnhansker.
Så var det tilbaketuren. Da tar jeg til høyre og opp ved bensinstasjonen, det vet jeg vi har gjort før. Føler meg ganske ovenpå! Går på med godt mot.
Helt til jeg ser en mur til venstre for meg... En mur? Ja, jeg husker jo Mareno viste meg at fengslet lå der... ovenfor der vi gikk da han sa det... Nå går jeg oppover på SIDEN av det som helt tydelig må være en fengselsmur.. (selv om jeg ikke ser piggtråd på toppen!), da ender jeg jo på øversiden.. Nei, det var ikke der vi gikk sist....
Hmm... Jeg snur og går nedover igjen. Men går jo ingen vei til venstre på nedsiden av fengselet. Ja, går en vei, men den står det skilt om at er blindvei. Jeg snur igjen. Og går oppover igjen.. kan jo iallfall gå oppover og se hva jeg ser når jeg kommer rundt svingen øverst i bakken?
Kjenner pulsen øker. Roter jeg meg totalt bort igjen? Sånn så det ut på Garmin etterpå..
Men kommer opp og ser at der kommer jeg til en "stor" vei. En sentral vei, da. Og helt opp i krysset hører jeg et helikopter. Helikopter her er jo nesten ensbetydende med UNN! Ja, når jeg kommer helt opp skjønner jeg at jeg er på rett vei. Ikke veien Gubben og jeg gikk i november, men jeg ser faktisk Pingvinhotellet der borte i det fjerne. Bare "raka veien" i grunn! Pulsen ned ørt'n hakk igjen.
Ja, faktisk så mye at jeg fokuserer på snømann! Har jo for lengst innsett at min tanke da jeg så ut vinduet fra spisesalen da jeg var til middag, om at det er lævér (tøvær) og snømannvær ikke helt holder stikk. At det så ut som snøen smeltet utenfor sykehuset, kom jo kun av at fortauene var oppvarmet! Da jeg kom utenfor sykehusområdet erfarte jeg jo at det ikke var kramsny nei..
Men man kan jo ikke gi tapt. Man må jo prøve. Så ved busskuret gjorde jeg et forsøk. Lå litt snøklumper rundt der, og noen småbusker (kvister til armer) like ved..
Da gjør jeg et forsøk. Ingen store ambisjoner, kun håp om en (bitte-) liten snømann. Og det blir det. Mens jeg holder på kommer det ei dame som helt tydelig har til hensikt å ta buss herfra. Hun tør ikke komme inn busskuret der jeg holder på, så stiller seg opp litt på siden..
Jeg gjør meg ferdig og fortsetter mot sykehuset og Pingvinhotellet. Ikke gått så veldig langt før bussen kommer... Skulle jo gjerne sett sjåføren da han oppdaget denne snømannen som ventet i skuret, men jeg var nok kommet litt for langt til det. Håper han trakk litt på smilebåndet i all fall.
Sånn gikk hele turen, Snømannen ble laget på ca 3, bakken midt mellom 2 og 3 var der jeg gikk fram og tilbake..
Tilbake på hotellet, ser reprisen på Aidensfield... Hva nå? "pasienten" er sliten, skal slappe av.. Hva gjør jeg da? Trim er sunt. Frisk luft er sunt. Jeg har ikke akkurat levd sunt i så måte i det siste... Bestemmer meg fort og greit; - jeg går på tur igjen!
Til den andre Extrabutikken! Kanskje de har de boxerne jeg skulle kjøpe til gubben... Finner jeg fram dit? Husker jeg veien uten å gå meg vill?
Ikke kommet langt da jeg oppdager denne! En snømann! Denne er det ikke JEG som har laget! Mine snømenn er sjelden i 4 "etasjer"! :D Fantastisk! Blir glad av å se at det er flere som er litt impulsiv, og har litt av "barnet" i seg! Her vises det skikkelig godt hvordan oppvarmete gangveier virker.. Det er IKKE mildvær! Atig å gå på tur! Jeg nærmest "spretter" videre! Positiv input! :)
Her er det noen som har tatt en hvil. Eller bare "slengt seg ned" og kost seg i snøen!
Klart det gir inspirasjon! Her er jo ei flott mulighet til å lage engel! Så da hiver også jeg med ned i snøen! Lage engler i snø er jo bare så digg! :) Akkurat hva hjernen behøver! Blir nesten euforisk! Blir liggende litt og bare kjenne på følelsen. Så deilig! Avslappende! :)
Hva slags bygg var dette da? Husker ingenting fra sist... Spesielt nok iallfall..
Og her er gangstien vi gikk sist. Krysset her kjenner jeg igjen.. ;)
Og jeg har ei dame gående foran meg. Føles trygt. Ja, ikke at jeg er mørkredd da, men man vet jo aldri. Kommer det en voldtektsmann, så er det iallfall noen som hører hvis jeg roper. Men hallo: hvem er på voldtektstur i snø og frost? Tenker "lillemann" får slite litt da 😁 Og så er jeg vel i eldste laget for å friste slike 😁
Mye er forskjellig nå når det er snø. Her kjenner jeg igjen igjen stien som kommer inn fra den veien vi gikk i november, gjennom skogen. Ingen gatelys der, så glad jeg gikk litt mer opplyst vei. Aner forresten ikke hvor vi gikk for å gå den veien.. 😄
Denne brua har jeg gått over før... Nå er jeg helt sikker på at jeg er på rett vei!
Å blir enda mer ovenpå og lykkelig da jeg kommer fram til Kristins hus, der vi fikk parkere bilen vår i noen uker i okt/nov. Parkeringa er ryddet og ser nesten ut som den venter på oss fremdeles, men nå har jeg/vi ikke noe behov for parkering. Men jeg er på rett vei! Vet at Kristins hus ligger nokså like ovenfor Extrabutikken!
Men skal jeg ta til høyre eller venstre i krysset ved Kristin? Ingen vei går jo rett ned.. Jeg tar venstre, og så høyre. Snakk om selvtillit! Kommer ned til "hovedveien" (aner ikke hva den heter) og da er Extra rett til høyre og over gata!
Snakk om å være ovenpå! Fant fram! Og fant det jeg skulle ha på butikken. Både til gubben og til dattera. Nå gjenstår kun å finne veien tilbake igjen....
Går trøstig i vei. Litt sånn spesielt å gå i smågatene nå. Har ikke tall på alle som er ute å måker eller går med snøfreser. Var samme da jeg gikk til andre Extrabutikken. Jeg observerte kun menn med både skuffel og fres.. Joda, vet at mange kvinner også rydder snø, men jeg så ingen, og tror nok de som finnes som oftest er alene. I parforhold er det nok fremdeles mannen som tar den jobben. Sånn er det iallfall hjemme hos oss :D
Litt usikker et sted på veien, er Kristins hus til venstre eller høyre?... Tok en sjans og det ble riktig. Ny seier! Nå vet jeg veien et stykke til :)
Og så får jeg en mann med hund foran meg. Det er en god ide har jeg funnet ut tidligere, ja, rett og slett genialt: Bare å følge etter en "innfødt"! De skal som oftest i samme retning som meg, iallfall et godt stykke. Jeg følger på!
Ikke alle stiene (snarveiene) er like godt tråkket opp. Men her VET jeg at jeg er på rett vei. Husker bygget nedenfor og hvordan stien gikk. Føler meg ovenpå.
Følger mannen med hunden over brua og i kysset her nede vet jeg hvor jeg skal. Takk for hjelpa!
Lenger fram ser jeg Pingvinhotellet og da er resten piece of cake!
Snømannen noen andre hadde laget, har blitt "oppgradert" mens jeg var borte... Eller kan det være mulig at jeg bare ikke så meg tilbake og oppdaget at framsiden var på baksiden? :D Ser ikke bort fra det altså! :) Sånn her ser han iallfall ut nå, fra andre siden!
Nokså samme rute til og fra på denne turen. Tilbake på hotellet blir det mer TV.
Og plutselig blir skjermen ensfarget blå! Blir litt overrasket med det samme: Hva skjer? Men så husker jeg jo at akkurat dét opplevde vi jo mange ganger sist vi bodde her. Etter et par timer (eller var det tre?) så ble skjermen slik. Blå. Samtidig som lyden fortsatte. Hørte alle lyder, alt som ble sagt.. Det man da måtte gjøre var å bare trykke en gang til på kanalknappen så dukket bildet opp igjen.
Ok, da var det jo bare å gjøre det da. Vel. Men hvor er fjernkontrollen? Så den ikke. Ingen steds... Så over alt. I senga, på bordet, sofaen, stolen, nattbordet, inne på badet, niks og nei! Ja, sjekka tilogmed søppelbøtta og i kjøleskapet. "Lisbeth på tur" kan jo legge ting på de utruligste steder...
Men hvor mange steder på et lite hotellrom går det an at en fjernkontroll kan forsvinne? Nå har jeg jo lett over alt! Men så kom jeg til å tenke på reclineren jeg har hjemme. Hvor heklekroker, strikkepinner, stoppenåler, og ikke minst: -Fjernkontrollen, -har det med å forsvinne... Stikker seg ned i sprekken på siden av sitteputen...
Så jeg sjekker sofaen.... På midten der...Stikker hånda inn mellom sittepute og rygg....
Og der... Jippi! Endelig!
Kvelden berget! :D En såpass stor fjernkontroll kunne altså meget lett forsvinne totalt! Godt jeg slapp å gå i resepsjonen og "melde den savnet"! Hvordan forklare at den bare forsvant "i løse lufta"? Hokus, Pokus, liksom.. 😲 Men nå ble det TV resten av kvelden! :)
Tirsdag 16. februar
Jeg bor på rom 1122. "Pasienten" min har rommet ved siden av. Når dagen starter tidlig og man må ta medisiner og være på plass til tidlig time, så er det vel best at ledsager sjekker om pasienten er oppstått og klar...
Så jeg tar med meg nøkkelkortet jeg har til rommet hennes, ut på gangen, bort til døren hennes.. Banker på for å "advare" om at jeg kommer, venter litt og setter så nøkkelkortet til låsen... Det kommer rødt lys, ikke grønt som når døren låses opp... Prøver en gang til. Rødt lys igjen. Hmm.. Feil med kortet? Eller.... har jeg tatt mitt eget kort i stedet for hennes? Kan jo ha forbyttet de... Men har jo med mitt eget kort også (merkelig nok!) så da setter jeg det til låsen i et nytt forsøk. Det kommer rødt lys på nytt! Merkelig..
Plutselig slår det ned i meg: Det er jo rommet på andre siden av mitt hun har! Det er rom 1123 ikke 1121! Jeg har altså banket på og to ganger prøvd å låse meg inn på et helt "fremmed" rom!
Skynder meg til riktig rom, og da går selvfølgelig låsen opp på første forsøk! Krise avverget! Men håper jeg ikke vekket noen som var i behov for søvn... Hotellet er iallfall langt fra fullbooket, så forhåpentligvis bodde det ingen på rom 1121 :D ..
Ja, er man ledsager så må man bare "kle seg" som jobben krever... Munnbindet er også klart til å ta på. Klar til "dyst"! :)
Vi "stod han á" både pasienten og jeg. Mye venting (3,5 time) før det skjedde noe, men det gikk nå greit. Var skjedd endringer i opplegget så pasient nr 2 som vi i utgangspunktet trodde var pasient nr 1, ble pasient nr 3..
Med pasienten omsider i narkose fikk jeg pakket ferdig og sjekket oss begge ut fra hotellet. Glemte ingenting heller! Til og med Coopkortet hennes som stod i lysknappen, fikk jeg med meg. Jeg burde nok fått premie for den jobben! :)
Bagasjen plassert på koffertrommet. Etter oppvåkning, mer ventetid (fikk litt mat) og avsluttende samtale med overlegen, fikk vi "reisepass". Da rekker vi flyet 1535 som planlagt.
Ble laaang venting også for å komme gjennom på tlf for å få taxi til flyplassen. Kom gjennom omsider, og etter litt ytterlige venting var vi "off to the airport"!
Fantastisk flygevær også i dag. Lyset på fjellene er "amazing"! :) Tok sikkert ikke bilde på rett tidspunkt (satt ikke på vindusplass), men flott var det!
Vi landet 10 min før ruta! Akkurat i samme øyeblikk kom gubben kjørende inn på flyplassen. Snakk om timing! :)
25. februar
Kom altså vel hjem igjen. Både datter (som de fleste vel har gjettet) og jeg selv. Hennes første kontroll, 3 måneder etter avsluttet kreftbehandling.
Alle bilder fra CT (ingen spredning) og MR (av bekkenet) ser fine ut og det samme med fysisk undersøkelse fikk hun beskjed om dagen etter hjemkomst. Så gjenstod kun svar på vevsprøvene som forhåpentligvis kun skal bekrefte at alt er bra.
Det tok ei ekstra uke med fortsatt spenning, men i går kom også det resultatet:
- Vevsprøvene viste ingen tegn til levende kreftceller! 💪👍👋 Endelig kunne vi senke skuldrene litt. Datter tok regi og kunngjorde "seieren" på sin egen måte.. Kan sees her:
Dansevideo! Gubben og jeg tok litt "bobler" senere på kvelden! 😊
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar