Kyststien i Bø

Jeg sendte mld til Sølvi på lørdag om vi skulle gå på søndag. At jeg regnet med det ville være siste sjansen i år. Hun har jo snakket lenge (flere år) om Kyststien i Bø. Etter litt usikkerhet ble både hun og Sylvi (fjellgeita!) med på ideen. Avtalte å møtes i Skålbrekkrysset når de kom med 10-kolonna fra Sortland.

Jeg har gått flere ganger fra Straumsjøen til Vikan. Og flere ganger fra Husvågen til Åsandstranda. Men kun en gang hele veien fra Straumsjøen til Vikan, til Kjerringstanda, så til Åsandstaranda og til Spjelkvika og Husvågen. Det er fire år siden... Den turen kan leses her: Kyststien med Mareno, 2018

Vi kjørte så å parkerte Sylvis bil i Husvågen og kjørte på vår bil til Straumsjøen der turen starter. Avgang fra bilen kl 11. 

Håper føttene holder, og at ikke de nye turskoene mine ikke gir gnagsår.. De er iallfall romslige og brede nok fremst, til mine artroseødelagte føtter. Men er redd sålene er for myke, tåler ikke å bøye foten mye i tærnes grunnledd. Verst for stortærne.

Første (lange) stopp og Tellturmål er ved lykta i Vikan. Her er det kommet ny lykt siden både jeg og Sylvi var her sist. Sylvi har vært her en gang, da snudde vi ved lykta. Nå skal vi gå hele Kyststien er planen. Sølvi har aldri gått verken til Vikan eller Åsand. 

Mareno forteller om han "Tykje" som har satt avtrykk av hoven sin i berget her. Sylvi må ta bilde (jeg og!)

Så har vi denne steinen da. Trollet! Sølvi poserer også. Hvem som er hvem? ;) 

 

Så er vi ved den nye lykta. Utsikten må dokumenteres. Fantastisk vær, med maks utsyn! :)

 

Denne steinplata er også nokså ny. Iallfall blitt plassert her siden jeg gikk her sist.. (er sikkert ei god stund siden!). Nord-norsk humor! :) 

Sylvi finner seg ei død grein fra ei einer som hun vil ha med seg hjem. Den kan bli en flott dekorasjon. Nesten som ei trollhassel! Hun måtte gi opp forsøket på å feste den på ryggsekken, det ble enklere å  bære den i hånda, kilometer etter kilometer...

Vi fortsetter utover mot Flaskeforet. Mens jeg leter etter den jetteryta jeg synes å minnes fra turen Marian og jeg gikk for mange år siden. Minnes en diger rund stein midt i... Men finner den ikke igjen.... 

 

Kanskje ikke så rart. Fant etter hjemkomst ut at den turen var i 2006, og den store steinen var nok riktig, men den lå ikke akkurat i noen "jettegryte", selv om det vel kan bli det om noen ti- (hundre-?) tusen år.. Her er iallfall bilde av Marian og steinen i 2006! Er nok kun på nokså fjæra sjø den kan sees, men det var jo bra fjæra nå også, så kunne nok sett den om jeg var på rett plass...

 

Mareno og Sylvi på jakt etter jettegryter..

 Utrulig hva havet kan kan lage til.. Fasinerende! (eller er det bare meg som blir "bergtatt" av slikt?)

Her er jo ei ordentlig jettegryte. Rund og fin. Men hvor er steinen som har laget den?

Fortsetter mot Flaskeforet. Underveis er det et bratt parti hvor det er satt opp rekkverk og noe kjetting for å holde seg i.. Tok ikke bilder der...

 

Flaskeforet. Ja, vi må jo helt fram til lykta her og, selv om det er en bitteliten "avstikker" og ikke er TellTurmål. 

Jeg som elsker stein/berg, falt fullstendig for disse "terningene" nede ved sjøen. Kan få litt perskpektiv på størrelsen på forrige bilde. Vi fant ut at de nok må være 4-5 meter i høyde/bredde.. Like høye som lykta! 

 

Gubben lurte på hvor mange liter maling som behøves for å male "øyne" på "terningene", de er jo så store. Ville nok gå med noen liter... Jeg fikk gitt en leksjon om hvordan "øynene" skal være plassert. Alle motsatte sider skal gi summen 7. Baksiden av sekseren er en. Baksiden av tre er fire, og baksiden av fem er to. Ny lærdom for noen. Og vi fikk en samtale om matematikk og regning og hva ellers vi lærte på skolen i "hine hårde dager". Moro! :)  

 

Her må vi klatre i et par stiger for å komme opp til lykta. Sølvi og jeg sliter med høydeskrekk enkelte steder. Sølvi mer enn meg, tror jeg. Med meg går det bra så lenge jeg føler jeg har kontroll, noe å holde meg i.. at det føles trygt..

 

Var jo oppe i flere titalls høydemeter (42?, husker ikke) i lift/korg på Norges Brannskole, det var bare moro, det føltes trygt. Jeg står i "korga" på dette bildet, men den har jo høye kanter, ikke risiko for å falle ut.. Mye verre i bratte fjell, hvis det ikke føles trygt.

 

Jeg liker ikke å melde pass, så går nå stort sett på til skrekken tar meg, men blir det for "skummelt" så er det panikk, full "frysing", tør ikke røre meg.. må bare få klamre meg fast og prøve roe meg til jeg får kontrollen over kroppen igjen.. 

Gikk bra med Sølvi også . Det var jo kjempebra, ville vært trasig om ho ikke klarte komme seg opp. Hun har tilogmed smilet på plass opp de siste trinnene! :) Lykta her er jo en "viktig" del av turen! (nedturen tenker vi ikke på foreløpig). (Foto: Mareno)

Sylvi på tur opp siste stigen. Den er ikke bratt som den første, men man behøver jo ikke springe opp uten å holde seg likevel... eller?

Så er alle oppe. Her sitter Sylvi og Sølvi ved lykta. Kjekke turkamerater. Og dansevenner. Dansemiljøet brakte oss sammen. Glad for dere! <3 

 

Der var jeg også kommet med! (Foto: Mareno)

 

  Så er det ned igjen. Første stigen ned er ikke bratt og går nokså greit for oss alle.

 

Så er det den som er bratt. Den er heldigvis godt forankret både i bunn og topp. Gikk høvelig greit for meg å komme opp (med bare en liten stopp midtveies for å roe nervene), jeg var mer skeptisk til nedturen. Men det gikk over all forventning, ikke noe problem i det hele tatt. Stigen var solid og godt festet, følte meg trygg. 

Litt  verre for Sølvi, men ho er jo tøff, så kom seg ned uten større problem..

Siste trinnene sto Sylvi og tok nedtelling:  - Bare tre trinn igjen, så er du nede, - to trinn, - ett, .....

 

- Fast grunn! - Du er nede! :)

 

 

 Hadde vært moro å få denne "i bevegelse".. 

Nei, gikk ikke på denne måten heller (Foto: Sylvi Lysfjord)

  Vi går videre. Kjerringstranda neste. TellTurmål. Utsikten her beundres. Og fotograferes.

Kom til Kjerringstranda. Tok ingen bilder. Ikke fineste "stranda".. Ikke noe strand akkurat. Bare stein..

Men Sylvi tok bilde av meg her, så jeg har bevis for at jeg var her :) (Foto: Sylvi Lysfjord)

Litt oppi bakken oppafor Kjerringstranda ligger en "gapahuk", der tok vi en liten rast. Mat må man ha! 

Utsikten er ok :) 

 

Mareno leser høyt fra skiltet inne i gapahuken.

 Sikkert moro for de som var med her, at alle navnene står der

Hadde ikke tatt med ministativet, så hvordan ta bilde av oss alle  (med selvutløser) her..? Man må bare være kreativ. Marenos idè med gåstavene funket dårlig.. var umulig å få de til å stå i ro og samtidig få kameraet i rett posisjon.. (Foto: Sylvi Lysfjord)

Hans neste idè fungerte litt bedre.. Jeg hadde ikke helt troa på dette heller, men funket bedre i allfall selv om jeg gjerne ville hatt et høyere "stativ"! (Foto: Sylvi Lysfjord)

Sånn ble resultatet med provisorisk anretning og selvutløser..  

 

 Sylvi tok bedre bilde, men da kom hun jo ikke med selv... (Foto: Sylvi Lysfjord)

Turen mellom Kjerringstranda og Åsanstranda synes jeg er den mest slitsomme på denne turen. Mye opp og ned, mye skog, langt... 

 

Mareno i kjent positur. (Foto: Sylvi Lysfjord (beskåret av meg))

Så mange fine edderkoppnett. De liker tydeligvis å lage nett foran slike "huler".. Fasinerende, men ekkelt på komme borti.. 

 

Dukker jo opp et par steder hvor stien deler seg.... Skal vi gå her eller der? Jeg leder an.. Vi går her, tror jeg. Eller der! og endrer retning. Jaja, ikke mulig  ta så veldig feil når man skal gå langs fjæra uansett, så det gikk jo bra!  :) 

Stien er til tider litt utfordrende... Jeg skled på noe våt jord/gjørme, og hold på å falle ned i et hull som var minst en meter dypt.. Men gikk bra, jeg fikk tak i noe i siste liten og fikk kontroll.

Så var det Sølvi sin tur.. Ramla ned i et "hull", ikke riktig så dypt, men hun måtte få hjelp til å komme seg opp. Ingen skade skjedd, bare mye latter...

Mareno iler som vanlig til for å hjelpe

 

Så er vi endelig så langt at vi ser Åsandstranda. Nå er det "plankekjøring" ned dit! :) 

 

Mareno "guider", de andre tar bilder..  

 

Sølvi lurte veldig på hva saken oppå berget på andre siden av "sundet" var for noe.. (i den røde ringen). Fallosstein, minnesmerke, bauta, totempåle eller hva. Ble jo nysgjerrig jeg og.. Zoomet inn max optisk på kamera, og etter hjemkomst zoomet jeg enda mer inn digitalt..

 

Her er hva jeg ser... Hugget inn noen tall, årstall muligens.. Da er det i så fall 18-hundre og noe.. Hmmmm.... tror jeg må "forske" litt... Dette var jo interessant! :) 

Koste oss på stranda ei god stund. Sylvi plukket med seg både skjell og litt sand.  Jeg plukket noen (få) skjell..

 

Denne lille sjarmøren holdt oss lenge med selskap. Hen imponerte oss alle med fotarbeidet sitt. Føttene gikk som trommestikker når hen for fram og tilbake i vannkanten og jaktet noe å spise..  En sandlo, sier Mareno (vi stoler 100% på han, - orakelet vårt).

Så tar vi på tur den siste biten tilbake til Spjelkvågen og så Husvågen, der Sylvi har bilen stående parkert. Lettere å gå nå.

Sylvi er den eneste som "gidder" klatre opp på steinen for å bli tatt bilde av. Hun hoppet opp i luften også, men det var vanskelig å få tatt bilde av.. 😐 Dårlig fotograf kanskje, da... Ja, definitivt. Trodde jeg hadde innstilt på å ta flere bilder i rask serie, men mobilen tok INGEN bilder!

 

Vi går forbi gamle tufter i Spjelkvågen. Ser gammelt hus som fremdeles står der.. Uvisst om det brukes eller ikke, men står ikke helt til forfalls... 

 

Vi forklarer om naustet (eller hva den nå var) som nå omsider er revet, om livet her før og div.. 

Så er vi (plutselig!) i Husvågen igjen. Sylvi kjører oss tilbake til Straumsjoen, og jeg ser at de akkurat kan rekke kolonna gjennom tunnellen 1835 tilbake til Sortland. Vi tar farvel i all hast, superfornøyd med vel gjennomført tur, til tross for diverse fysiske problem, og høydeskrekk :)

Sylvi lurer på hvor turen går til neste år... Det må jeg/vi tenke litt på... 

 

Oppdaget jo underveis plutselig at smartklokka mi hadde pauset seg (jeg hadde nok vært borti knappen).. Hvor "smart" er dèt da? Startet den jo igjen umiddelbart da jeg oppdaget det, men var usikker på hvor lenge den hadde vært pauset... Stoppet vises som den orange rette linja her.. Da ble verken skritt, løype, mm registrert. Bare ei rett linje fra GPS-en til der jeg startet den igjen.

 

Og gjorde at turen som vi brukte nesten 7 timer på, bare ble registrert som 5,5 timer. Også den totale lengda vi gikk ble nok litt korterre enn egentlig, siden kun rett linje ble målt i "pausen". 

 

I omtalen av turen på Telltur.no står det: "Kyststien er ca 10 km lang med hele 3 TellTur mål. Noe krevende terreng ved Kjerringstranda (halvveis), så regn med ca 3- 4 timer på hele turen. Fantastisk tur!" 

Vel, vi brukte altså nesten dobbelt så lang tid som antydet her.. Men to stk med handicap (tær, føtter og knær og div) og mye småstopp for bildetaking, spøk, latter, fortelling, bærplukking og diverse, så er det helt ok, tenker jeg) :) Men det var godt å komme fram til bilen :)

Helsa ved hjemkomst? Ikke så bra.. Ble sitt-/liggende i stresslessen utover kvelden å glo på TV. Helt skutt. Klarte knapt å reise meg igjen da jeg skulle opp igjen. Stivner jo ekstra til når jeg sitter i ro litt etter sånne fysiske "utskeielser". Bør helst ikke sitte i ro da, men var så ferdig både i kropp og hode at jeg bare sank ned der.... Krøp omtrent over golvet når jeg skulle opp igjen..

 

Deilig å finne senga da (seint) utpå kvelden, og jeg fikk sove uten kramper i føttene/leggene! (som har plaget meg de siste 2 nettene, men har jo "hivd" innpå med magnesium nå). Slapp kramper, men kroppen var ikke restituert neste morgen.. oppdaget jeg da jeg stod opp igjen. 

 

Formen bedret seg etter hvert.. Og uansett: SÅ vel verdt det! Super tur i så godt selskap. Gir iallfalll positivt påfyll til "minnebanken". En tur som blir husket. Stor takk til mine turkamerater!