Breitinden med Mareno

Må bare aller først ta med bildet som beviser at innsatsen førte meg/oss helt til toppen! (Foto: Mareno med selvutløser)

Hadde ikke mulighet å gå til Breitinden da Monsen gikk turen i fjor sommer. Men bestemte at DIT skal jeg! Til neste år... 

Og NÅ er det neste år... 

Har jo nevnt det for Gubben.. Han har jo også lyst på den turen.. Har heller ikke vært der. Merkelig nok.  Og Yvonne har hatt lyst på turen. Og Sylvi, og så har flere etterhvert "meldt seg på"... Da må det jo bli en realitet..?

Jeg har jo tenkt at denne helga var perfekt til tur dit. DÈT flotte været! Nesten SOMMER i APRIL! :) Men verken Yvonne eller noen av de andre aktuelle "medgåere" har planlagt Breitinden denne helga.. Ikke som jeg har fått med meg iallfall.  Og Gubben har jobbhelg... Og jeg går jo ikke på sånn tur alene. En tur jeg aldri har gått før. Da går jeg meg nok helt sikkert bort! :) 

Da blir det vel å nyte sola på verandaen. Bare så dumt at jeg er sluppet opp for garn... Føler meg alltid så uvirksom hvis jeg BARE nyter sola... Må helst ha noe "i hendene".. 

Men søndags formiddag, klokka var vel ti eller noe sånt, så spør Gubben om vi skal gå til Breitinden? Han har fått en annen til å ta nettvakta hans noen timer, og han har da fri noen timer... Nok til at vi kan gå til Breitinden..

Ok, kort betenkningstid, men jeg kan jo ikke si nei. Da er det bare å "pakke sekken" (han som har sekk da, jeg klarer meg godt med rumpetaska så lenge han har sekk!) . Mens han må gjøre ferdig ei sak eller to til nettavisen først.. Tar litt tid.... 

Kl 1100 er vi klar til å kjøre hjemmefra.

Bare rett rundt svingen (i "Tjøinn") står det to elger. Igjen. Men ser ikke noe til hjorten denne gangen. Kan vel ikke ha sånn flaks hver gang! :) Ikke helt riktig fokus nå heller, men ser nå at det er to elger iallfall.

Litt usikker på hvor fra vi skal gå opp til Breitinden!... Guvåg er lengste ruta, men derfra har vi ikke gått noen del av veien fra før av, så vi (jeg) bestemmer til slutt at vi går opp fra Guvåg. 

Står to biler parkert når vi kommer fram etter en halv times kjøring. Akkurat plass til en bil til, -vår!  :) (den tredje står i skjul bak bergnabben). Går fra bilen kl 1130. 

3,7 km til Breitinden... 

Var jo forberedt på at det skulle gå mye oppover første delen. Det stod i omtalen på TellTur-sida. Greit nok, -syre i leggene ganske så tvert, men det er bare å ta tia til hjelp. Stopper jeg opp lenge nok (ikke så lenge egentlig, behøver bare et lite "pusterom") så blir jeg ei "gasselle" igjen. I et par eller noen fler ti-meter.. Kommer litt an på stigninga... Rett fram kan jeg jo gå i timesvis.. (stort sett). 

Gubben lar meg (stort sett) gå først. Styre tempoet. Han skal ha takk for det. Vi har litt sånn "usagt" kommunikasjon... I utgangspunktet er det bare å ta tia til hjelp. Det er vi alltid enige om i utgangspunktet. Og at det er aldri for sent å snu.... (men har vel ennå ikke vært der..) 

Selv har han glemt staven sin, så han finner seg en "kvist" som erstatning. Ikke helt optimalt, men bedre enn ingenting. 

Rogna er kommet ganske langt, utsprunget, konstaterer Mareno. I dag er vel antakelig rogna det vårtegnet som var mest framtredende..

Så lurer jeg jo litt på hva "folk" (les: andre) tenker når jeg poster disse Tellturene mine..? Det samme som jeg selv tidligere har tenkt om de som poster at fjelltopp etter fjelltopp er "besteget"? Samme som at man poster hva man spiser til middag hver dag, nesten..  Hva er vitsen? Vise seg fram? Skryte? Oppmerksomhetssyke?

Er det så viktig å bestige fjelltopper da? Er det ikke like greit å bare gå en tur i marka, bare for å plukke bær, bare for å gå.. se etter fugler, andre dyr, faunaen, slappe av, kjenne på lukter, få ro i hodet.. nyte naturen rett og slett. UTEN å gå på toppene! 

Jo, jeg mener jo det. Å nyte naturen er det viktigste. Det å få ro i sjela. Helsegevinst. 

Tenker at de som ikke liker "Telltur-bildene mine, og bloggen min fra turene, får bare scrolle forbi.. Kan vel være noen som føler seg i samme kategori som meg og som synes det kan være kjekt å få litt "forhånds" før de gir seg ut på en tur de ikke har gått før. Kan jeg bidra for noen, så er det jo topp! :) 

Jeg har jo nå erfart at disse Tellturene faktisk trigger meg litt. Får meg litt mer ut i naturen. Det blir nye mål (poeng). Nye utfordringer. Å jeg kjenner at det gir meg gevinst. Både fysisk og psykisk. Men innser også at uten medisin ville jeg nok ikke hatt sjans på slike turer lenger. Men veldig opptur å oppleve at jeg nå klarer ting jeg for få år siden anså som ei umulighet å kunne oppnå igjen. Endret medisinbruk har gitt meg nye muligheter! Fantastisk! Nesten som et nytt liv. Selv om det fremdeles koster litt. Selv om jeg aldri blir det jeg en gang var.. Bare litt kjipt at jeg har "mistet" flere år... 

 Helt grei sti å gå på. Enkelte små snøflekker her og der...

Her har det vært vånd og kost seg. Ser ut omtrent som på plenen vår... Tror det må være smågnagerår i år..

 Smeltevann her og der også... 

Større og flere snøflekker her oppe på sletta før turen opp mot selve toppen. Breitinden til venstre i bildet.

Mareno peker og viser hvor vi gikk i fjor da vi gikk til Kvanntovannet. 

Vi har altså gått 2,4 km og har 1,3 igjen til toppen. 

Herfra går det meste nokså bratt opp...

Utsikten er det ikke noe å si på.. Mareno har som vanlig kikkerten med, den benyttes både til å se på den vide utsikten, men også studere fugler og dyr.. Som fjellrypa f.eks..

Det var ikke mange som gikk turen  dag. Møtte to par (men det ene hadde ikke vært på Breitinden, de kom fra Røsnes) og en mann da vi gikk opp, ingen på nedturen.

Her var det litt mere snø... 

Kommet ganske høyt nå.. og det er noe bratt.. Ikke mye kryping på denne turen, men lurt å ta seg litt for i blant. (Foto: Mareno)

Litt mer vind her oppe i høyden, men fremdeles helt greit å gå i bare singleten.. (Foto: Mareno)

Noe nedenfor toppen tar vi på vindjakkene. Det blåser mer, og vinden er ganske kald, nedkjølt av snøen som ligger rundt her og der. Og vi er jo på nesten  600 meter nå! :) 

Så er vi helt oppe på toppen! Kl 1350! Nesten to og en halv time opp. Her er vinden ganske kald, selv med vindjakke på, så vi finner oss ly bak en stein når vi skal ha matpausen vår. (Foto: Marenos selvutløser)

Første TellTurmål jeg er på hvor det ikke er lås på kassen.. tror jeg. Litt sterk vind her (nokså vanlig på vinteren vil jeg tro), så letter vel lokket! Boka her var iallfall pakket i plastpose, og var ny og fin (vi skrev oss på siste to linjene på første side, men æ tenkte ikke på å ta bilde)

Boka på Skårvågsfjellet var nesten gått i oppløsning, den var PISS blaut da vi var der tidligere denne måneden (2 ganger). Umulig å skrive i. Den lå også i plastpose, men posen var nok langtfra tett. Og antakelig har det blitt stående vann i boksen. Håper boka der blir byttet ut med ny og fin bok. Bøkene burde vel egentlig ligget i plastboks med tett lokk, i kassen. 

Ja, måtte jo ta en liten selfie også! :) 

Litt mat må til. Hvert vårt kokte egg, mårpølse og Knerten (Karolines) ostepinner. Mareno spiste også en appelsin. Og selvsagt tar vi søppelet med oss hjem igjen!

Etter en halvtimes pause her oppe begir vi oss på nedtur/hjemtur...

Ble litt klatring ned fra selve toppen.. Vet ikke helt hvor stien gikk, så vi måtte bare finne vår egen vei å klatre ned..

Under toppen finner vi stien igjen.

På tur ned ser jeg denne steinen et stykke bortenfor stien. Jeg spør Mareno om han tror det går an å klatre opp opp på den? Det tror han sikkert går an... Ja, da er det bare å ta den lille avstikkeren bort og se.. (Foto: Mareno)

Føler meg ikke helt vel, men fant punkter å holde meg i hele veien opp, så det gikk faktisk ganske greit.. følte jeg hadde kontroll. Oppover iallfall... (Foto: Mareno)

Følte ikke for å posere i stående stilling her, så da ble det slik som dette! :)  (Foto: Mareno) 

Tydelig at jeg ikke ikke føler meg  helt vel, når jeg spør Mareno hvor han tror det er laurast å gå ned... "LAURAST?" spør Mareno. Når jeg skal svare på det, blir det bare babbel. Tunga klarer ikke følge hjernens beskjed.. Noe stressa, ja! :)

Men han foreslår øversiden og stiller seg klar til å ta imot meg. Det gikk bra! 

Så er det hans tur. Mareno må selvsagt være tøffere enn meg... Jeg blir så opptatt av å ta bilde, at jeg knapt rekker å bli redd for at han skal ramle ned.. 

 Ble nå ikke så aller verst... Skulle gjerne hatt et slikt bilde av meg selv, men det er altså uaktuellt! :)

 Og så HOPPER han bare ned!

Det gikk tilogmed bare godt. 

Snøen tiner, så her er stien blitt til en (midlertidig) liten bekk..

Hvorfor jeg/vi ikke husket på å lage snømann aner jeg ikke. Jeg var vel tom i hodet. Eller så var det hjernen som ubevisst husket at jeg jo ikke hadde tatt med hansker... Vel, da ble det altså ikke snømann, selv om det var store snøflekker der oppi fjellet! :( 

Denne orrhøna tok seg en spasertur over veien da vi kjørte fra Guvåg. Hun tok seg goood tid, så bra at vi ikke hadde stor fart, og kunne stoppe. 

Hjemme igjen i halv femtida. 

Tallene her markerer kilometer.. vi gikk 8,45 km totalt. Brukte  4 timer og 20 minutter. 

Nå ser jeg framover. Til mange flere turer. Opplevelser. Nye mål å nå. Føler litt at jeg har fått livet i gave igjen . Nå må jeg bare få med meg alt jeg kan! :) Mens jeg kan! :) Alderen alene tilsier at det ikke akkurat går oppover... :)