Skorpheia, mai -22

 

I fjor ble det én eneste Telltur på meg. En 10-poengers.. Det var jo bunnnivå! 😕 Pilen har jo kun pekt nedover siste årene... 

Telltur poeng 2018: 160

Telltur poeng 2019: 145

Tellturpoeng: 2020: 55

Tellturpoeng: 2021: 10

Tellturpoeng til nå i 2022: 0

Må vel prøve å få til LITT mer i år da. Ser et visst behov for å endre trenden... Hvis ikke går jeg vel snart i minus... Hvis det går an... Skal vel ikke gå an, men det er jo akkurat slike ting jeg greier.. 😉

Så da gubben foreslo Skorpheia i dag, fant jeg ut at det kunne jo være en ok tur å starte med. Skorpheia som jeg ikke har vært på, er ny av året som Telltur. Den er bare 187 meter høy og gir 5 Tellturpoeng, info om lengde mangler ennå på nettsiden, men kan umulig være SÅÅÅ langt at jeg ikke klarer det, tross min elendige form.. 😉 (etter to år i go-stolen/sofaen)

Været er vekslende. Det går i regn-elinger så vi har kledd oss i regntøy. Kjører til Kvenfjorden (eller i nærheten iallfall) og parkerer. Det er ikke kommet opp noe skilt som viser hvor Tellturen starter ennå, men Mareno mener å "vite" (jeg har ikke peiling) hvor stien går, så vi bekynner å gå. Jeg noe skeptisk...

Så vidt startet. Måtte ha stopp for å starte turen på klokka, hadde som vanlig glemt det. Mareno benytta muligheta til en liten titt i kikkerten.

Hm... hvor er stien? Men skal vel til den toppen der borte, så bare å holde retninga tenker jeg.. Opphold da vi startet å gå, etter hvert ble det mer og mer regn... 

Sånt terreng som jeg liker å gå i. Berg og stein (ikke ur). Iallfall når det er tørt. Nå er det vått, og jeg erfarer at det er ganske så glatt enkelte steder. Våt mose og lav kan være glatt! 

Ikke den store utsikten i dag...

Tenker at dette må jo bli ganske så fint, når gresset grønnes og sola skinner.. Men tørker vannet ut, så blir det vel fort like brunt igjen-...

 Her har vi iallfall funnet en sti.....

Så må jeg bare ta en liten "digresjon"! - En avstikker fra stien. Ser nemlig denne steinen et stykke til venstre for stien... 

Steinen er jo en sånn som jeg alltid bare må klatre opp på. Vel, iallfall "før i tiden". Innser nå (ganske motvillig) at jeg er blitt (litt) eldre og at det har gått ut over både balanse og fysikk ellers... Så når steinen i tillegg viser seg å være veldig glatt, avbryter jeg å prøve. Trygg på at det går greit nok å komme opp, men verre ned igjen...😕 Vil ikke bli "stuck" på toppen... Sender heller gubben opp så jeg får ta bilde. Han er riktignok eldre enn meg, men litt lengre i føttene i allfall, da er det enklere å klatre/klyve, tenker jeg (jada vet, dårlig unnskyldning!).

Noen ti-meter lenger ned oppdager jeg denne "hunden". Må jo være en Border Collie eller noe lingende...

Må jo bare ned til den også, for å klappe litt på den da.. 🙂 (Foto: Mareno)

Fortsetter oppover... Ikke like enkelt alltid å se hvor stien går...

Det var den der balansen ja... det gikk bra. (Foto: Mareno)

Tror vi nærmer oss toppen.. Men ser ikke noe Tellturskilt... Nei, er vel ikke kommet opp skilt ennå på toppen heller da... Info kommer, stod det i omtalen på nettet.

Jammen meg ta, var det ikke bare en "juksetopp" igjen! 😕 Ikke toppen på Skorpheia! Må bare litt ned og så mere opp igjen.... Bare å fortsette..

Hadde jo regnet med at all snø var borte på denne turen som jo er i "lavlandet".. Men plutselig var det en liten flekk.. Da MÅ det jo bare bli en liten snømann igjen. Har ikke med votter, bare puslvarmere, men de duger, er jo ull så varmer selv når de blir våte. (Foto: Mareno)

Men NÅ ser vi den ekte toppen! (tror jeg). Den varden i bakgrunnen der bak! (Foto: Mareno)

 

Ja, så var vi på toppen! Ikke noe Tellturskilt vi kan ta bilde ved, varden får duge. Skikkelig isende vind og regn, så på grensen til neglebitt etter bare et par bilder. Ikke vits å ta fram selfiestanga.. 

Da ble det dette, uten selfiestang, varden i bakgrunnen! 🙂

Fikk ikke kontakt og registrert turen på Telltur... Regnet med at da var ikke det heller i orden ennå... Tok screenshot som beviser at jeg er her! GPSen så meg iallfall! (mulig ny mobil og at jeg ikke var innlogget, men mener at jeg var det...). I ettertid fikk jeg vite at Mareno FIKK registrert at HAN var her... Jaja, ikke SÅ veldig nøye da, vet jo at jeg var her, og går ikke for konkurranse, kun for meg selv.. Men skitt, hadde vært greit å ha turen registrert sammen med de de tidligere (og senere) turene 🙂 Sånn for å ha "kontroll" i ettertid..

Så er det tilbake igjen. Turen har samme rute til og fra..Og nå sludder det. Sludd og "ising". Kaldt.. Varte heldigvis ikke så veldig lenge.

Ikke mye vegetasjon her ut mot havet.. Mye kulde og ikke minst vind, gjør at plantene ikke har de aller beste forhold. Noe som kan gi bjørk som ser ut som dette. Krøkkete vekst.

Synes de er flotte, jeg! 🙂

Lenger sør i landet vokser einebuskene seg høye, blir som trær.. Her "krabber" de vannrett langs stein og lyng. Men de produserer einebær tross karrige kår, Mareno må plukke noen..

Ikke alle har klart seg like godt.. denne ser litt "pusk" ut. Naturen gir harde bud... 

 Må vel være isbreen som har "kastet" disse store steinene rundt om.. 

Glemte selvfølgelig å starte klokka da vi startet å gå, og glemte like selvfølgelig å stoppe den da vi kom tilbake til bilen.. Så glem den ensfarga lange røde linja, der kjører vi. Men gåturen vår ble på ca 4 km totalt og vi brukte ca 2 timer. Altså en halv time pr kilometer. Det er nokså vanlig Lisbeth-tempo. Inkludert pauser. Som det jo er mange av (alle blå markeringer). Fotostopp, kvilestopp, lage-snømann-stopp, hvile-på-toppen-stopp osv..  🙂 Men er nok ikke kondisen som er verste problemet mitt, det er nok artrosen, særlig i føttene, og utmattelsen. Selv om kondisen nok også er på lavmål....

Alt i alt en fin tur, glad gubben klarte dra meg over "dørstokken"! 🙂 Han er flink til å la meg "lede an" og sette farten, jeg hadde nok ikke giddet mange turene om jeg hadde blitt "halsende etter"! 🙂 (har litt dårlige minner fra barndommen hvor pappa gikk fra oss, stoppet og ventet på oss (særlig på ski) og når vi nådde han igjen, så fortsatte han gjerne uten at jeg fikk pausen jeg behøvde, før vi var på toppen/målet).

I ettertid er jeg ikke riktig like glad for denne regnværsturen, da det viste seg at fotoapparatet mitt fikk litt for mye regn... Det lar seg slå på (linsa kommer ut), men displayet er SVART, det fokuserer ikke (ser det i søkeren), lagrer ikke til kortet og det reagerer ikke på noe som helst av innstillinger. Blitsen går heller ikke av.. Da blir det nok en ny utgift igjen... 

For uten kamera kan det vel ikke bli noe ny tur heller! 😉